Fra Kråkevisa til Relasjonsorkester
Jeg skreiv min aller første låt for rundt fem og et halvt år siden. Før dette lå mitt musikalske fokus hovedsakelig på klassisk utøvende vokal. Men så gikk jeg rett og slett litt lei. Ved å begynne å skrive låter i rytmisk musikalsk tradisjon, hadde jeg plutselig begynt å dykke inn i en helt ny kunstnerisk retning. Jeg måtte finne nye arbeidsmetoder, og leite etter kunnskap og kreativitet på andre områder enn jeg tidligere var vant med. Jeg gjenopptok eufoniumspillet, og begynte å lære meg munnharpe. Opplevelsen med det var som med det meste annet: øvelse gjør mester. Jeg trengte noen år på å skrive delvis uten restriksjoner. Jeg skreiv på engelsk, og jeg skreiv uten noen særlig personlig, musikalsk rød tråd. Så skjedde det både gradvis og plutselig et skifte. Jeg kan ikke sette fingeren på én spesifikk opplevelse som var utslagsgivende, men jeg fikk gradvis øya opp for norsk tradisjonsmusikk. Jeg har ingen forankring i norsk tradisjonsmusikk annet enn at vi sang "Per Spellmann" og "Kråkevisa" på barneskolen, men utvikla altså en veldig interesse for noen år sida. Det som fanga, og fortsatt fanger meg, var geniuniteten, nærheten, inderligheten og hvor autentisk og i ett musikken var med mennesket som formidla den – eller snarere hvordan menneskene var i ett med musikken. Så var det de fantastiske krullene, lyden av instrumentene, det rytmiske drivet og tonaliteten. De tidvis asymmetriske taktartene som kan oppleves som vanskelige å oppfatte føltes så naturlig i tradisjonsmusikken. Melodien leda taktfølelsen, fordi sånn var det bare. Ved å bevisst lytte masse til både vokal og instrumental norsk folkemusikk, danna jeg meg en slags indre helhetsoppfatning av hvordan folkemusikken låt og utfolda seg, som jeg lot meg inspirere av i låtskrivingen min. Å skape min egen form for folkemusikk, og kunne være den, og formidle den ga meg en helt utrolig følelse. Men med det våkna det også en nysgjerrighet og ærefrykt for tradisjonen. Jeg ville tilbake til kilden, og nøste opp i hvor mine folkemusikkinspirerte elementer faktisk kom fra, i respekt for de reine tradisjonsbærerne, men også for å utvide mitt eget repertoar og samle flere verktøy for låtskapinga mi. Hovedspørsmålet til meg selv, og denne oppgavas problemstilling lyder derfor slik:
Hvordan integrere norsk folkemusikk i et etablert sound?
Som følge av hovedspørsmålet blei det også nødvendig for meg å ta stilling til og å utforske følgende underspørsmål:
- Hva er norsk folkemusikk i mine ører?
- Hvordan kan jeg forankre mine tolkninger i reelle kilder til tradisjonen?
Dette resulterte i albumet "Relasjonsorkester", som danner grunnlaget for dette kunstneriske utviklingsarbeidet.
Alle gode ting er tre låter
"Relasjonsorkester" består av åtte låter, hvorav jeg har beslutta å gå i dybden på tre av de i denne oppgava. Denne avgrensinga er et valg jeg har tatt for å tilpasse innholdet til oppgavas omfang. En annen faktor er at alle låtene på albumet har elementer i seg som peker tilbake på folkemusikken, men at dette framkommer i ulik grad. Jeg har plukka ut spesifikt "Hei, hallo", "Tankerom" og "Langsiktig sparing" fordi disse helhetlig og tydeligst er inspirert av tradisjonen, og er mest egna for sammenligning.
Selv om dette er ei oppgave som også kunne tatt for seg komposisjonshåndverk og låtskrivingsevner, har jeg heller valgt å legge vekt på påvirkningsprosessen, og hva den har resultert i. Derfor vil jeg ikke gjøre særlig rede for kompositoriske verktøy eller arbeidsmetoder som ikke har direkte tilknytning til min tilnærming til norsk folkemusikk.
