I ettertid kunne jeg ønska meg å gå nærmere inn på intonasjonen akkurat her, og landa på kvarttonen, istedenfor å heller bruke intonasjonen som et slags flyktig krydder. Dette ville bidratt til å trekke enda klarere linjer til tradisjonen, i tillegg til å understreke topptona enda tydeligere som et skjærende, dramatisk høydepunkt i fortellinga mi. Andre gjennomtenkte valg knytta mot tradisjonens estetikk er at jeg lander på konsonantene n, m og ng, for eksempel på ordene "kan", "inn" og "om".
Kirsten Bråten Berg sin versjon av middelalderballaden "Heiemo og Nykkjen" har vært en stor inspirasjon for "Tankerom, både når det kommer til arrangement, form og melodi. Jeg skal forsøke å sette fingeren på noen konkrete fellestrekk, men det er hovedsakelig helhetsinntrykket- og følelsen av å lytte til nevnte versjon av "Heiemo og Nykkjen" min ballade har sprunget ut ifra. Felles for komposisjonene mine er at det gjennomgående er en større, overordnet tolkning av helheten av all folkemusikk jeg har hørt som inspirerer meg, heller enn konkrete enkeltelementer.
Middelalderballadene besto av en lang rekke vers, og handla ofte om tragisk kjærlighet, slik "Tankerom" også gjør. Derimot er det ikke like lett å peke på et tydelig omkved som gjentas på bestemte steder i teksten. En stor del av balladenes kjennetegn er nettopp omkved, så her skiller min versjon seg tydelig fra tradisjonens. Teksten er metaforisk, i motsetning til middelalderballadene, som gjerne var mer konkrete gjenfortellinger. Uansett har denne låta til felles med folkemusikken at teksten er så utrolig viktig, når det først er tekst. I tradisjonen synger man enten solo, eller med drone som akkompagnement. Jeg har valgt å arrangere "Tankerom" slik jeg har gjort, nettopp for å kunne ha teksten i fokus. Å synge over en drone gir stor frihet, men også stort ansvar til vokal -og tekstformidling. Jeg ønsker å nærme meg kvaliteten i tradisjonen ved å synge så "naturlig" som mulig, uansett hvor jeg ligger i registeret. Jeg synger uten vibrato, og kruller hyppig, men ikke overdådig. Dette er et estetisk valg jeg har tatt, som står i stil med tradisjonen. Også Kirsten Bråten Berg benytter seg av dette i "Heiemo og Nykkjen". Bruk av kruller er som alt annet innenfor norsk folkemusikk knytta til geografi, men i stor grad også personen som utfører musikken. Jeg er inspirert av den respektfulle formidlinga og historiefortellinga vi møter i vokaltradisjonen. Selv om det er det samme melodiske som går igjen, og handlinga skjer på samme sted, så mener jeg at jeg har klart å skape en tydelig oppbygning og spenning sammen med strykerne. Dette er kritisk for framdrifta i låta. Når det kommer til det tonale, jobber jeg så vidt mot kvarttoner. Jeg intonerer helt klart mot det tempererte systemet, som mitt øre har vokst opp med og systematisk trent seg mot. Jeg kunne nok ha jobba enda mer med bruken av kvarttoner, men dette er også en fysisk omstilling av muskulært -og auditivt minne som kommer med tid og øving. Det tydeligste eksempelet finner vi nå jeg synger "noen", hvor jeg så vidt intonerer mellom D og Eb:
Foruten et par skrevne linjer, har strykerne fått beskjed om å spille dronebasert i harmonisk G-moll. Jeg har valgt å presentere ønskene mine på denne måten, sammen med teksten:
Det er stort og desperat, og skisserer det indre kaoset i tankerommet. Pulsen øker, og det musiseres med inderlighet, intensitet og intensjon. Etter å ha sittet der i tankekaoset, kommer du til deg selv igjen, og alt roer seg. Rommet er tommere enn før, og det er nesten så gråten tar deg når du begynner å lure på om det er plass her til den du har gjemt bort innerst i skapet og nederst i skuffen likevel.
På grunn av de mange instrumentene med statisk toneart, er dronebasert musikk typisk for den norske folkemusikken. Dette er også underlaget i "Heiemo og Nykkjen", med unntak av noen utsving. På samme måte ligger dronen i "Tankerom" på en fiksert tonehøyde, men det er likevel små bevegelser i tonen som bidrar til å holde det dynamisk. Det er også gjort overdubs av strykerne, altså at de har spilt over sitt eget lydspor. Disse består av ulike elementer som pizzicato, lyse og luftige buestrøk, og mørke, harde buestrøk. Dette bidrar ytterligere til et mer dynamisk og spennende lydbilde. Når vi når låtas høydepunkt ønska jeg at strykerne skulle improvisere fritt i tonearten. Det improviserte strekket belyser både min og musikernes tilknytning til jazztradisjonen, og skaper et interessant møte mellom sjangerne.
Man kan ikke alltid velge hvem man er glad i. Det kan være vanskelig nok å unngå noen fysisk her i livet, men verre er det å skulle glemme noen. Tanker og følelser finner sine egne veier, og tviholder seg fast i deg. Hodet kan mange ganger være litt som et rotete rom som man desperat prøver å rydde. Men når man begynner å rydde, og grave djupt i skuffer og skap, da dukker det plutselig opp gamle minner man har prøvd å gjemme vekk. Så står man der, da. Med det rotete rommet i hodet som man tenkte man skulle rydde, men som nå er enda mer rotete, og du sitter der, enda tyngre og betenkt enn da du starta.
Midt på gulvet i et Tankerom. Med utallige ting man har tanker om.
Besetninga består av vokal, kontrabass, cello og hardingfele. Både besetninga og musikerne er godt gjennomtenkte valg. Vi har alle vår individuelle og kollektive puls når vi spiller. Alt er gjort live uten metronom, slik det også er i tradisjonen. Kontrabassisten og cellisten er jazzmusikere, og felespilleren er folkemusiker. Jeg ønska meg et skjørt, nært og nakent lydbilde. Det skulle låte organisk og på en sånn måte at man klart kunne se for seg hvor lyden kom fra, og disse tre musikerne på sine respektive instrumenter kom dette audiovisuelle ønsket ypperlig i møte. Fordi strykere spiller med bue, har de muligheten til å holde lange toner uavbrutt. Dette kunne jeg ha løst med sustainpedal på elektriske instrumenter, slik jeg og mitt faste band gjør når vi spiller live. Da løser vi dette ved at keyboard legger dronetona, mens bass spiller med effekter fra pedaler. Dette plasserer oss i et litt annet sonisk landskap. Men jeg ønska meg klangen av strenger som lyder uavbrutt, og jeg ønska meg den i ulik ambitus. Derav denne stryketrioen. Klangen av understrengene fra hardingfela plasserer "Tankerom" enda tydeligere opp mot tradisjonen, og sammen med de andre ender vi opp med en svært homogen klang.
