Er jeg folkemusiker nå? Nei, jeg tror ikke det. Kommer jeg til å bli det noen gang? Nei, jeg tror kanskje ikke det heller. Men det har i grunnen aldri vært målet mitt. Målet mitt har vært å tilegne meg kunnskap, og å kunne ta i bruk denne kunnskapen på et vis som løfter, dytter og bærer musikken min i en spesifikk retning, på leit etter mitt ønskede sound. Jeg har vært utøver, låtskriver, tekstforfatter, bandleder og arrangør, men også betrakter, kritiker og tilskuer.  Innledningsvis stilte jeg meg selv spørsmåla: "Hvordan integrere norsk folkemusikk i et etablert sound?", "Hva er norsk folkemusikk i mine ører?" og "Hvordan kan jeg forankre mine tolkninger i reelle kilder til tradisjonen?". Gjennom arbeidet med dette kunstneriske utviklingsarbeidet har jeg fått svar på disse spørsmåla, og gjort meg opp klare tanker omkring teori og metode knytta til oppgava.

Tygg litt på den

Jeg visste nok ikke helt hva jeg bega meg ut på da jeg bestemte meg for å gjøre et kunstnerisk utviklingsarbeid. Jeg har elska og hata det, og prosessen har vært full kontroll og full forvirring i herlig symbiose. Jeg har brukt lang tid på å se og lese andres arbeid for å prøve å forstå hva dette formatet innebærer, og skjønt at man i all hovedsak må finne det ut selv. Så klart finnes det rammer, krav og forventninger man må holde seg innafor og svare til, men personlig utforming har jeg erfart er stort sett opp til en selv. Det tok lang tid før jeg blei fortrolig med min egen måte å skrive på, i dette møtepunktet, skjæringspunktet mellom akademia og kunst. Kunne jeg virkelig skrive "Tygg litt på den" og "Jeg tror det hadde vært ganske mye lettere noen ganger å bare være ei and" og mene at det har sin plass i den skriftlige delen av mitt masterprosjekt? Jeg har også tatt et gjennomtenkt språklig valg, ved å for eksempel konsekvent bruke a-endinger og ei istedenfor e, som i spørsmåla kontra spørsmålene, og reine kontra rene. Ved sida av å være et språklig valg, er dette i mine øyne hovedsakelig et estetisk valg for å gjennomsyre oppgava med min personlighet, med andre ord kunstneren og forskeren bak det hele. Om dette ikke hadde vært et kunstnerisk utviklingsarbeid, hadde jeg ikke tillatt meg å behandle skriftlig utforming på samme måte. Når det er sagt, så er dette forskning, og språket skal ikke stå i veien for innholdet. Derfor er det å skrive vårs istedenfor oss, og samma, detta og kanke istedenfor samme, dette og kan ikke, forbeholdt sangtekstene mine. 

Aksdal, Ofsdal og Kvifte – de som har gjort muntlig til skrifte

Norsk folkemusikk er en muntlig tradisjon, som i all hovedsak har vært videreført, og enda videreføres via lytting, observasjon og menneskemøter. Det har derfor vært utfordrende å finne et mangfoldig, skriftlig teorigrunnlag for forskninga. Mye av kunnskapen er taus kunnskap, og tilegnes gjennom å befinne seg i folkemusikkmiljøet, lytte, lære og utøve over lengre tid. Tida kan man ikke styre, og de to siste åra, mine to år på masterutdanning, er de jeg har hatt på å fordype meg i gjeldende prosjekt. Derfor har mesteparten av tilnærminga mi bestått av å lytte til lydklipp på offentlige strømmetjenester, og fagsamtaler med ansatte på UiA, og venner og bekjente som har erfaring fra feltet. 

Gjennom å lese andre oppgaver og avhandlinger om folkemusikk, ser jeg gjennomgående teori henta fra Aksdal (1993 og 1998) og Ofsdal (2001), hvor jeg også har funnet mesteparten av min teori. Kviftes (2025) nyutgitte bok "Folkemusikkens musikkteorier" var et kjærkomment og musikkvitenskapelig vinkla tilskudd til oppgavas teoretiske grunnlag. For å samle mer teori kunne jeg ha utført kvalitative intervju med fagpersoner og utøvere, eller gjort dypdykk i arkiver for å få tilgang til eldre opptak av både intervjuer og musikkframføringer. Dette er tiltak som ligger foran meg, i fortsettelsen av arbeidet etter fullføringa av denne masteroppgava.

Sida denne oppgava handler om behandling av mitt sound, var det også helt nødvendig å sette seg inn i hva som ligger bak dette begrepet. Jeg har helt klart for meg hva sound er for meg, samtidig som det fortsatt er et relativt stort og litt svevende begrep. Jeg ser ikke på dette som et problem, da jeg mener at denne abstrakte delen av begrepet er en del av dets natur. Likevel er det stor hjelp i de foreslåtte komponentene til Dybo (2002) og hans referanser til LaRue, Kjellberg (et al. 1980) og Lilliestam (1988), for å kunne sette ord på de fleste elementene som bidrar til å skape mitt sound, som i denne sammenhengen er det særegne, musikalske helhetsinntrykket av låtene mine.

Ei (u)definerbar gryte

Det er helt klart for meg at jeg har lykkes i å tilegne meg kunnskap om norsk folkemusikk, og å ta kunnskapen i bruk. Ved å kunne mer om historien og det teoretiske bak tradisjonen og musikken, har jeg også gjort meg kapabel til å peke på konkrete sjangertrekk i mine egne låter. 

Tydelige tiltak som instrumentering har aldri vært noe problem å skulle koble opp mot folkemusikken. Det som har vist seg å være et problem, er hvor lang tid det tar å lære seg et tradisjonsinstrument selv. Det var lett for meg å tenke at veien var kort mellom eufonium og bukkehorn, men det var den altså ikke. Veien har helt åpenbart kortere fra trompet til bukkehorn, men etter tilbakemeldinger fra trompetisten som tok på seg å spille på "Hei, hallo" på min forespørsel, har heller ikke det vært bare-bare. Jeg har oppsøkt lydeksempler på bukkehorn, og ei som helt klart stikker seg fram er Hildegunn Øiseth. Hun er trompetist og bukkehornist, og har en fantastisk evne til å anvende bukkehornet i en moderne jazz-setting. Ved å lytte til hennes bruk av tradisjonsinstrumentet, har det blitt klart for meg at bukkehornet har langt større muligheter enn jeg har tillagt det. Det er bare for meg å legge meg i selen. 

Derimot føler jeg meg veldig komfortabel i rollen som vokalist. Jeg opplever at jeg har god teknisk kontroll, og at jeg har indoktrinert det jeg mener er typiske, vokalistiske uttrykk inspirert av norsk folkemusikk. Før var vokal i tradisjonsmusikken for meg bare ei eneste stor, udefinerbar gryte. Men nå har jeg oversikt over de ulike undersjangerne og tilhørende teknikker, og har mye lettere for å skille fra hverandre hva jeg gjør når, og å ta mer bevisste valg. Dersom jeg trenger inspirasjon til vakre, intrikate vokalforsiringer med ornamentering og solistisk uttrykk, da oppsøker jeg laling. Ønsker jeg lange, fortellende ballader med historier om for eksempel overnaturlige krefter, ja da oppsøker jeg kjempeviser og naturmytiske viser. Det samme gjelder den udefinerbare gryta med instrumentalmusikk. Før var alt bare ett eneste stort inntrykk, men nå kan jeg skille de ulike slåttetypene fra hverandre, ettersom jeg har lytta nok til å kunne gjenkjenne hva som er hva. Dette gir meg muligheten til å benytte typiske stiltrekk som for eksempel rytmisk underlag, eller riff som utgangspunkter for låter. I tillegg til å bevisst ta i bruk disse virkemidlene, ser jeg også tydeligere hvordan jeg ubevisst bruker, og har brukt, folkemusikalske elementer i låtene mine. Den udefinerbare folkemusikkgryta har rett og slett blitt til ei ganske så definerbar gryte, der jeg har kjennskap til hver enkelt ingrediens.

Med all respekt

Jeg har gjennom hele dette arbeidet forsøkt å understreke at jeg ikke har noen bakgrunn fra norsk folkemusikk. Dette handler ikke om at jeg ikke ser på meg selv som en verdig utøver og videreformidler av tradisjonselementene jeg tar i bruk, men heller at jeg er klar over at det er mye jeg ikke kan. Jeg er usikker på om det blir riktig å snakke om hvorvidt jeg bedriver appropriasjon eller ikke, sida norsk folkemusikk på sett og vis er en del av min egen kultur, men jeg ser på det som nødvendig å være bevisst på. Appropriasjon er en kreativ strategi hvor man som kunstner bevisst henter ideer, motiver, teknikker, materialer eller formspråk fra eksterne kilder og benytter det som råmateriale i eget kunstverk (Mørstad, 2025). I mitt tilfelle er denne eksterne kilden norsk folkemusikk, og kunstverket mitt er låtene mine. Jeg har vel konkludert med at arbeidet med informasjonsinnhenting- og bruk i bunn og grunn handler om at jeg ønsker å bli bedre kjent med min egen identitet. Av de tradisjonsbærerne jeg har møtt, har samtlige vært positivt innstilte til det jeg gjør. Der jeg kanskje kvier meg fordi jeg føler jeg blander noe moderne med noe gammelt og nesten i mine øyne hellig, ser tradisjonsbærerne stor genuin interesse, og bidrag til å videreføre og holde tradisjonen levende. Jeg mener at min ærefrykt, lærevillighet og ydmykhet for kunsten gjør at mine valg er gjort med all respekt.