Når vi kommer til refrenget endres taktarta fra 4/4 til 11/8. Likevel beholdes det en letthet over det hele, og med betoninga lang-kort-lang-lang kan man enkelt se for seg dans til musikken. I vestlig musikktradisjon ville man nødig kalt 11/8 lang-kort-lang-lang for en firtakt, men jeg velger å tolke 11/8 som en asymmetrisk firtakt i denne konteksten. Her spiller hardingfela unisont med meg som synger melodi. Dette er et tradisjonsbevisst valg i mitt arrangement.
I tillegg kommer bukkehorn inn som et nytt element. Dette er nok et bevisst valg av instrumentering, for å skape et lydbilde som tydelig refererer til tradisjonen. Bukkehornet anskaffa jeg meg av egen interesse, og er laga på bestilling av Bendik Smedåsgjelten Qvam. Bukkehornet hadde litt over 6 måneders bestillingstid, og når det endelig var i min besittelse hadde jeg dessverre ikke muskulatur eller teknikk nok til å spille melodien jeg i mellomtida hadde utforma på eufonium. Som tidligere nevnt har jeg ingen erfaring med bukkehorn fra før, og selv om mine egenskaper fra eufoniumspillet har hjulpet meg godt på vei til å mestre dette nye instrumentet, beslutta jeg å delegere bort oppgava til en trompetist for å sikre meg god tonekvalitet på opptaket. Sida bukkehorn er et instrument med statisk toneart, krever det harmoniske skiftet i refrenget at bukkehornisten må intonere "mot" instrumentets naturlige toner for å samsvare med tonaliteten. Når jeg sier "mot" handler dette om at mine manglende egenskaper gjorde at jeg spilte med fingene halvveis over hullene, eller kompenserte for intonasjonen med munnstillinga mi, uten at dette var en bevisst handling. Jeg veit dette er en del av teknikken som brukes på instrumentet, men dette har jeg dessverre ingen videre kunnskap om, ettersom jeg foreløpig er selvlært. En kan si at det var et lykkelig sammentreff med min tause, musikalske kunnskap. Denne kollisjonen mellom tradisjonsinstrument og moderne harmonikk oppsto fordi bukkehornet ikke ble brukt som utgangspunkt i låtskapingsprosessen. Jeg kunne respektert instrumentets naturlige rammer, men valgte istedenfor å tøye grensene så det passa mine harmoniske preferanser. Refrenget er basert på en gjentakende melodi, som synges og spilles over to akkorder. Her kunne det like gjerne kun vært én akkord, noe som ville vært typisk for tradisjonsmusikken. Jeg har valgt å spille over to, for å utvide tonaliteten og for å komme mitt eget sound i møte.
"Hei, hallo" er ei låt jeg hovedsakelig ville plassert i sjangeren pop. Formmessig er den bygget opp på den typiske måten: intro-vers-refreng-vers-bridge-refreng. Det er lav kompleksitet i melodien på verset, i den forstand at den samme firetakters frasen gjentas, og tonespennet kun strekker seg over en kvint. Vi møter derimot fra første sekund det tradisjonstypiske instrumentet hardingfele. Hardingfela spiller pizzicato gjennom versene, noe som skaper en helt egen, og annen, resonans enn om man for eksempel hadde bytta den ut med gitar. Å bruke hardingfele på denne måten utfordrer den tradisjonelle bruken av instrumentet, men underbygger soundet jeg ønsker å skape. Noe jeg ikke hadde tatt i betrakting da jeg ønska pizzicato fra hardingfela, var at understrengene så klart også ville klinge. Da vi spilte inn, klang en tydelig G gjennom hele de to første versene. Dette ble fjerna i mikseprosessen, men er noe man er nødt til å ta stilling til i en live-situasjon.
Jeg satt for meg selv i en helt urelatert kontekst, da utgangspunktet for refrenget til "Hei, hallo" forma seg i tankene mine. Melodien var med dette selvstendig, og ikke bevisst påvirka eller arbeida ut ifra hverken groove eller harmonikk. Jeg ønska å skape en fullstendig låt med denne melodien som fundament, og satt meg ned for å skrive den ned på noter til bandet mitt. Men jeg fikk bare ikke rytmikken til å stemme overens med taktarta, før det gikk opp for meg at melodien gikk i 11/8 og ikke 6/8 som jeg først antok. Jeg ønsker at taktart skal være et resultat av plassen melodi og tekst tar og trenger. For meg var dette tilfellet en bekreftelse på at nettopp respekten for melodi og tekst var naturlig til stede. Det er nemlig slik jeg opplever det i den norske folkemusikken. Jeg har brukt mye tid på å lytte til innspillinger av hardingfeleslåtter, og må ærlig innrømme at jeg ved flere anledninger har hatt problemer med å oppfatte taktarta underveis på flere av dem. Likevel syns jeg aldri at musikken halter, men at det derimot alltid er en genuin melodiflyt til stede. Jeg opplever at folkemusikerne har en indre, levende puls som de drar og trekker i når enn og hvor hen det måtte føles naturlig. Jeg mener at jeg har klart å oppnå samme utvungne melodiflyt i refrenget til "Hei, hallo", selv om den er innspilt med metronom på øret. Dette gjenspeiles ikke bare i min personlige opplevelse, men også i hvordan publikummet mitt mottar låta på konserter. Flertallet er folk uten kunnskap om asymmetriske taktarter, men jeg observerer likevel at de sitter og tramper takta, og beveger seg med musikken på sitt vis.
Teksten bunner ikke i inspirasjon fra norsk tradisjonsmusikk, men plasserer seg heller i en mer moderne, hverdagslig setting som skisserer besøk med te og kaffe, og flytur. Den er søt og fortellende, og skisserer en relasjon i etableringsfasen. Jeg-et ønsker å bli bedre kjent uten å presse seg på motparten, og er mild og spørrende i henvendelsene sine. Jeg ønsker å trekke fram spontan, uformell, og på-sparket-tur som ord som krever litt plass. Til forskjell fra å prate om det man tenker på, så ønsker jeg-et heller å prate om hva man overtenker på. I de to siste versene diskuteres det en flytur, hvor blytung bagasje og overvekt på flyet er et bilde på at problemer følger deg uansett hvor du er hen. Det konkluderes med at problemene i stedet kan løses der man er: "Når vi uansett kan sitta sammen hime og værra enige og uenige om hverdagens regime".
Etter noen siste runder med refreng avsluttes låta, og det er kun etterklangen av hardingfela som ligger igjen. I motsetning til på starten av låta, hvor vi dempa lyden av understrengene, har vi her omfavna denne egenskapen ved instrumentet.
En kveld jeg gikk tur til en kolle i nærheten av småbruket jeg vokste opp på fikk jeg plutselig en trang til å teste ut om jeg kunne synge så det hørtes helt ned på gården. Video av dette finnes i introduksjonen. Lyden bar hele veien, og jeg tenkte umiddelbart at dette var noe jeg ønska å inkorporere i musikken min. Det her var øyeblikket som inspirerte vokalen på bridgen til "Hei, hallo", hvor jeg lar meg inspirere av tradisjonsformen laling. Det var like vanlig å synge med tekst som uten tekst i denne konteksten, og jeg har valgt å synge uten tekst her. I tradisjonen krulles det gjerne mye mer enn jeg gjør her. En av grunnene til at jeg hverken synger på tekst eller kruller, er at jeg ønsker hardingfele i fokus og gi den god plass i lydbildet. Hardingfele spiller improvisert melodi, mens vokalen ligger i bakgrunnen og har en mer akkompagnerende rolle. Vokalen er lagt langt bak i miksen, og jeg ser for meg felespilleren stå i front på setra, mens jeg er på en fjelltopp og huver utover.
