Utførelsen av strofa "best som ensomhet" bygger også oppunder tekstinnholdet. Her kaster jeg teksten fra meg som et utrop i et tonefall som ligger svært nære talespråket mitt:
Teksten til "Langsiktig sparing" er en slags finurlig blanding mellom metaforer knytta opp mot naturen, som for vi for eksempel ser i strofene: "Vi to sammen er ikke som de to endene der i dammen." og "Det hersker torden og lyn når vi ytrer ulike syn.", og metaforer som skildrer mer moderne referanser. Eksempler på sistnevnte er "og vi setter ikke felles penger inn på samma fond.", og "Det ække no vits i å belage seg på langsiktig sparing". Nystevet gjorde plass til mer personlig og direkte innhold, og sett ut ifra mitt perspektiv på "Langsiktig sparing" vil jeg si at teksten speiler det nystevet brakte med seg. Forskjellen er at min låt er satt i kontekst med samfunnet nå i 2025, kontra 300 år tilbake i tid.
Refrenget i "Langsiktig sparing" har ingen tekst, og framstår mer som en munnharpeslått enn et refreng slik vi kjenner det fra populærmusikken. Det var dette motivet, denne søte, lille slåtten som ble utgangspunktet for hele låta. Her er det første opptaket som ble gjort:
.
Etter andre vers går låta inn i en slags åpen improvisasjonsdel i A-moll. Her frigjør alle musikerne seg i litt ulik grad fra riffet, og spiller svært ekspressivt og pompøst. Min oppfatning at det ikke finnes én leder av denne energiekspansjonen, men at alle musikerne jobber kollektivt med å kreve sin plass. Noen takter før versets slutt begynner piano å spille fjerdedelstrioler, med noen variasjoner. Pianisten spiller hardt og bestemt, og rytmen går konsekvent helt fram til avslutningen av låta. Bassisten spiller kontinuerlige sekstendeler og trommegrooven intensiveres. Også vokalen følger intensiteten. Jeg begynner først med noen takter improvisasjon før jeg beveger meg trinnvis lysere og lysere. Jeg synger meg gjennom en oktav pluss en kvint, og er sterkt inspirert av klangfargen og idealene til huving og kauking. Tonene synges stort sett rett fram uten vibrato. Selv om det er et par innslag av krulling, bruker jeg lite ornamentering i denne delen, slik ofte lokker og andre syngende kommunikasjonsformer gjør. Poenget med sammenligninga her er at ropet bærer langt, og at toneomfanget er stort. Visjonen var at vokalen skulle ligge i bakgrunnen og være et slags ankerpunkt, der det ellers er så mye som skjer i de andre instrumentene. Jeg ønsker at lydbildet skal være rått og ærlig, og dette syns jeg at jeg og bandet har klart her. Jeg bytter tydelig fra brystklang til hodeklang i oppgangen. Dette har jeg ikke prøvd å legge skjul på, for jeg mener det bidrar til den menneskelige råskapen, og det hadde opplevdes som kunstig for meg dersom jeg skulle begynt overgangen til hodeklang tidligere.
Etter det pompøse instrumentalpartiet, som nesten kan sammenlignes med et slags utbrudd, er det hele brått over, og låta takker for seg med et halvt refreng.
Så tilbake til elementene som knytter "Langsiktig sparing" opp mot stevtradisjonen. Begge versene i låta har enderim, og består av seks linjer. I stevtradisjonen består versa derimot av kun fire linjer. Rimformatet jeg benytter meg av ligger nærmest nystev, der første og andre, og tredje og fjerde linje rimer på hverandre, altså aabb. Mitt stev vil bli i formatet aabbcc, som jeg ser på som en slags forlengelse av det tradisjonelle formatet. Slik ser det ut:
Det at "Langsiktig sparing" kom til med dette tradisjonsinstrumentet som utgangspunkt, har helt klart satt et tydelig preg på hele låtas uttrykk. For eksempel låses med en gang tonaliteten på grunn av munnharpas egenskaper. Munnharpa jeg anvender her er stemt i C, og det er denne tonen som kommer til å klinge under hele veien, uansett hva. Det er overtonene jeg skaper med munnhulen som gir muligheten til å også føre melodi på instrumentet. Likevel moduleres det fra A-moll til C-dur fra verset til refrenget. Dette er mulig fordi A-moll er parallelltonearten til C-dur, og inneholder de samme tonene. Det lette og lekne duruttrykket er en betydelig kontrast til de tunge mollbetonte versene. Melodien er repetitiv og dansbar, og svarer til min fortolkning av springar-uttrykket. Den går etter min tolkning i asymmetrisk takt i formatet lang-kort-kort, eller 7/8 forklart fra et mer matematisk ståsted. I likhet med tilfeller av asymmetrisk takt i de andre låtene mine, som for eksempel i "Hei, hallo", har melodiføring, og viktigheten av denne, styrt hvilken taktart vi befinner oss i, og ikke motsatt. Jeg spiller selv munnharpe her, på ei harpe smidd av Bjarne Rysstad. Min personlige interesse for norsk folkemusikk inspirerte meg til å gå til anskaffelse av egne munnharper. Jeg har kun lært via å lytte til lydklipp og se på videoer, og er i så måte selvlært. Jeg er fullstendig klar over at det enda er mye igjen å lære, og at overtonene mine ikke kommer like tydelig fram som de gjør hos mer erfarne utøvere. Jeg har stor respekt for kunsten, og selv om jeg har lært ved å se og lytte slik man gjør i tradisjonen, har jeg ikke hatt møter med selve menneskene. Dette er noe jeg har planer om å få gjennomført i framtida. Jeg kunne tatt kontakt med en mer erfaren munnharpist i forbindelse med innspillinga av "Langsiktig sparing", men jeg hadde et sterkt ønske om å selv spille på albumet mitt. Enn så lenge finner jeg løsninger som både komplimenterer helhetsbildet og støtter opp rundt mine spilletekniske utfordringer. Ved at fele dobler det munnharpe spiller, kommer melodien tydelig fram, samtidig som at lyden av disse to instrumentene er klare folkemusikalske sjangertrekk.
Grunnmuren i versa på "Langsiktig sparing" er det gjentakende riffet i 4/4 som ligger unisont i fele og bass, mens trommer spiller groove og piano fyller inn harmonisk. Innad i bandet kaller vi låta for "rockelåta", da den i mine ører er et møte mellom nettopp rock og folkemusikk. Selv om riffet består av flere toner, befinner vi oss i A-moll hele veien, og det kunne like gjerne kun ligget en A-dronetone i bakgrunnen. Vokalen synges over dette og har et uttrykk som er sterkt inspirert av kveding. Jeg, i min refleksjon, ville kalt dette et slags moderne og friere svar på et stev. Jeg vil komme tilbake til sammenligningen mellom «Langsiktig sparing» og stevtradisjonen, men ønsker først å utdype mer om vokalutførelsen. Selv om melodien tidvis sammenfaller med riffet, særlig i overgangene, finnes det stor frihet i rytmisk timing, og periodelengde er ikke satt på forhånd. Når jeg kveder versa tar jeg meg selv i å følge en helt egen personlig, indre puls. Dette klippet fra ei øving har fanga hvordan det kan se ut utad:
Ender er monogame, og trenger egentlig bare å bry seg om å få dekka primærbehova sine. Så de bare svømmer og svømmer, rundt og rundt sammen i nuet og eter grass. De trenger ikke tenke på å sikre seg økonomisk langt fram i tid, og når ender ender i andepar er de som regel venner. Det er sjeldent ender vender seg mot hverandre. Men det driver mennesker med hele tida. Utrolig slitsomt, og til å bli ganske så oppgitt og irritert over. Jeg tror det hadde vært ganske mye lettere noen ganger å bare være ei and. Men istedenfor må jeg belage meg på langsiktig sparing og dvele ved hvorvidt sameksistens har blitt en beleilig fasilitet eller ikke.
Jeg kruller hyppig, og synger på en utilgjort og intuitiv måte. Vokalen er intuitiv i så måte at den er plassert tilnærma likt der jeg plasserer dagligtalen min, selv om det jeg presenterer her er en slags streng og tilsnakk-lignende versjon. Dersom strofene mine ender på konsonantene n, ng eller m, er det disse jeg lar klinge. Dette er også typisk for vokaltradisjonen. Eksempler er "dammen", "bånn", "fond" og "forvaring". Et unntak er "syn", der jeg heller har valgt å ligge på vokalen for å lettere få fram fallet i intonasjon. Dette er et musikalsk valg jeg har tatt som jeg mener bidrar til formidling av det krasse tekstlige uttrykket: