Research Catalogue

Desenvolvimento de investigação artística em teleperformance entre os anos de 1999 e 2001, quando não existia uma taxinomia adequada. As teleperformances do Perforum Desterro partiram da pesquisa da linguagem intermídia da telecomunicação síncrona. As teleperformances foram a prática artística e, paralelamente, subsidiaram o levantamento teórico sobre telepresença realizado como parte de meu doutoramento no Programa de Pós-graduação de Comunicação e Semiótica da PUCSP (COS). O Perforum nasceu em São Paulo das ideias de Artur Matuck acerca dos “Colaboratórios de Mídia e Performance” a serem criados em diferentes cidades. No segundo semestre de 1998 cursei a disciplina Escrituras Eletrônicas, ministrada por Artur Matuck na pós-graduação da Escola de Comunicação e Artes da Universidade de São Paulo, ECA/USP. Entre minhas idas a São Paulo, passei a fazer parte do grupo de pesquisa da disciplina, antes mesmo de ingressar oficialmente como doutoranda em um Programa de Pós Graduação. Parte dos integrantes atuaram no início do projeto Perforum. Paula Perissinoto e Ricardo Barreto, fundadores no ano de 2000 do Festival Internacional de Linguagem Eletrônica, FILE, Tereza Labarrère, Otávio Donasci, o artista criador das videocriaturas, Edson Luiz de Oliveira, Cesar Barros, Suzana Moraes. Outros, como Daniel Seda, aderiram ao grupo mais tarde. O Perforum no ano de 1999 se bifurcou em Perforum Desterro, coordenado por Yara Guasque pela Universidade do Estado de Santa Catarina, UDESC, e Perforum São Paulo coordenado por Artur Matuck pela USP. Os dois grupos desenvolviam colaborativamente scripts como proposição de interação e performance a distância.

Art activism is powerful. Also known as activist art, protest art, visual activism, artivism and creative activism, it changes lives, situations and is and has been a powerful weapon across a whole spectrum of struggles for justice. Teresa Sanz & Beatriz Rodriguez-Labajos(2021) relay that art activism has the unique ability to bring cohesion and diverse peoples together and it can, as Zeynep Tufekci notes, change the participants (2017). As Steve Duncombe & Steve Lambert (2021) posit, traditional protesting such as marches or squats are no longer as important as they once were. As a result of my own lived experience in activist activities, I very much agree with Andrew Boyd & Dave Oswald Mitchell (2012) that the reason people use art activism is that it works, by enriching and improving protest. In the past, when I lived in a metropolis and was not a parent, I used to be an activist. Now I no longer have immediate access to international headquarters at which to protest and I have to be concerned with being arrested, I am hindered from protesting. This project is an attempt to increase inclusion and widen access to art activism. By devising methods which include at least one of the following: that do not require on-site participation, that can take place outside the public gaze, that reduce the risk of arrest, that open up protest sites that are not “big targets”, that include remote locations, that involve irregular timing, my thesis aims to increase inclusion and widen access to art activism to those who are underserved by more mainstream methods of conducting art activism. Textiles have unique properties that enable them to engage in subterfuge and speak loudly through care and thought(Bryan-Wilson, 2017). They have strong connotations of domesticity, the body and comfort that can be subverted within art activism to reference lack of this domestic warmth and protection(O’Neill, 2022). Being a slow form of art-making, they show care and thought, attention in the making, so that the messaging is reinforced through this intentionality in slow making.

I grew up in a family full of hunters. I used to go on hunting hunts and was generally pretty in touch with the death of animals. So I'm interested in everything surrounding this topic. At the same time, we are in an era where we share and photograph everything. I question why hunters take pictures with their kill. I also want to point out that these often distasteful photos, they share on Facebook, and or websites where they pat each other on the back. I'm exploring the connection between the camera and the gun.

Denne leira og beholderen representerer blåleire som en del av byggeplasser og byggenæringen i prosjektet. Denne lokasjonen er et interessant ikke-sted1 i et trafikknutepunkt på Økern, der det er overraskende å finne leire.

I doktorgradsprosjektet Jording med (blå)leire har jeg jobba med kunstneriske prosesser og øvelser som knytter oss tettere på blåleira i landskapet. Gjennom seks års utdannelse innenfor det keramiske kunstfeltet og kunsthåndverk2 ble vi aldri introdusert for leire ute i naturen som en del av undervisningen. Vi lærte å lage forskjellige leirer ved hjelp av råstoffer som kaolin, kvarts, pipeleire og chamotte fra innkjøpt pulver i sekker blandet med vann, men var aldri ute og gravde leire og prosesserte denne selv. Vi jobbet med importerte leirer der sintringsintervall, grovhetsgrad, farge etter brenning og krymp-prosent var printet på plastpakningen. Leirene var homogene og klare til å modellere med, og man kunne stole på at den alltid var lik fra pakke til pakke. Keramikk- og kunstfeltets gjengse oppfattelse av leire som et stabilt universelt materiale, som er relativt lik uansett hvor man kjøper den fra, blir i dette prosjektet satt i kontrast til det spesifikke og skiftende i landskapet, leira og menneskene involvert. Denne situerte kunnskapsproduksjonen i det kunstneriske doktorgradsprosjektet er et av de potensielle bidragene til fagfeltet.

Brent blåleire fra Feiring bruk avdeling Kulmoen, opprinnelig fra Alnabru, blandet med sagflis fra KHiOs treverksted, chamotte og breavsetningssand. Del av relieff til kunst i offentlig rom oppdrag, som feilbrente. Her kuttet igjennom med diamantsag på KHiOs keramikkversted.