Til denne låten valgte jeg å ta en noe annen tilnærming til prosessering enn i de foregående låtene. Her ville jeg jobbe med å skape en karakter og kontrast i lyden av pianoet, istedenfor å prosessere flere instrumenter gjennom komplekse effekter for å skape et klanglig grunnlag. Tiden Flyr, Og Vi Med Den er en låt som preges av enkle strukturer og harmonier, både estetisk og rent musikalsk. Mitt mål her er at prosesseringen skal gjenspeile denne enkelheten, og det er viktig for meg å ikke overarbeide prosesseringen for forskningens skyld og dermed gå på kompromiss med mine egne estetiske verdier og tanker, men heller bevare låtens integritet. Selv om denne låten ikke vil ha samme grad av prosessering som de andre låtene, velger jeg likevel å inkludere den i oppgaven. Dette er fordi låten først og fremst er en essensiell del av konseptet NEKSUS og bidrar til å danne en konseptuell og narrativ helhet. Ved å inkludere denne låten anerkjenner jeg også hvordan relativt enkle grep i prosessering kan endre et estetisk uttrykk i en låt og bidra til å fremme et estetisk uttrykk i tråd med mine estetiske idealer. Jeg anser det som vel så interessant å se på uttrykkene og kontrastene jeg kan skape ved å ta i bruk disse enkle grepene som å bruke komplekse effekter bestående av flere lag.
Låten i seg selv handler om den noe nostalgiske følelsen knyttet til et tidsforløp, og hvordan både vi som mennesker og omgivelsene våre forandrer seg gjennom dette tidsforløpet. Dette uttrykkes gjennom en kontrast mellom en form for hengivelse og distanse. Øyeblikket av nærhet og tilstedeværelse konfronteres av en følelse av avstand og refleksjon. Låten forsøker ikke å beskrive en spesifikk tid eller hendelse, men heller en slags erkjennelse av at alt er i bevegelse. Det smått eksistensielle uttrykket i låten preges av en temporær og flyktig holdning til tidens gang og utforsker hvilke verdier vi velger å bære med oss gjennom dette transformerende tidsforløpet. Helt konkret er komposisjonen bygget opp av ett enkelt tema på fire takter som går i en repeterende sekvens gjennom hele låten. Originalt var dette temaet programmert som en 24-slags sekvens på en synth. Det er lite ny harmonisk informasjon som fremkommer i løpet av låtens gang, men målet har hele tiden vært å holde den interessant uten at det går på bekostning av den vakre enkelheten.
Min intensjon med denne låten er å transformere pianolyden til noe tilnærmet ugjenkjennbart men som likevel har de samme soniske kvalitetene som en vanlig pianolyd. Det vil si at jeg her vil jobbe med å endre tonekvaliteten i pianoet, men fortsatt bevare elementer som anslag og tonelengde. For å gjøre dette ville jeg bruke en så enkel løsning som effektpedaler. I hovedsak bruker jeg Ibanez Tube Screamer overdrive-effektboksen for å forvrenge lyden av pianoet, BOSS Space Echo-effektboksen for å legge til delay og Strymon Mobius-effektboksen som jeg bruker som et high-pass-filter. I tillegg bruker jeg en reverb-effektboks sist i kjeden på pedalbrettet. Ved å forvrenge lyden av pianoet vil jeg forsøke å fremkalle denne følelsen av nostalgi som ligger i feilbarlige og uperfekte medier. Video-essayist Polyphonic (2019) beskriver denne tematikken i sin video-essay kalt The Beauty of Degraded Media. Tanken her er også å utforske følelsen av nærhet og distanse som materialet får ved bruk av denne effekten. Ikke nærhet som i romlig eller klanglig, men heller en emosjonell tilknytning i møte med lytteren
I denne videoen kan man se at jeg bruker parameterne på effektboksene til å skape gradvis variasjon gjennom den første delen av låten. Her bruker jeg i hovedsak Intensity-parameteren på delay-effektboksen til å skape en slags overhengende tone som gradvis vokser. Ved å bruke denne effekten i overganger kan jeg skape en følelse av helhet i intro-delen i tillegg til å bruke denne tape-emuleringen til å danne et bilde av et uperfekt medium som gradvis visner hen og forandrer uttrykk over tid. I videoen skrur jeg gradvis opp mengden med overdrive for å i økende grad forvrenge signalet. Målet med dette er å skape en så stor kontrast som mulig mellom denne lyden og lyden som kommer når jeg skrur av effektene idet pianosoloen kommer. Ved å gå over fra en veldig forvrengt klang fra pianoet til en helt «ren» klang, vil jeg forsøke å skape en følelse av at den nye pianolyden stiger opp og frem som et nytt element i lydbildet. Ved å forvrenge lyden så mye som jeg gjør i forkant, vil jeg forhåpentligvis skape en illusjon av at pianolyden er veldig klar og åpen i forhold til den forvrengte lyden. Som et nytt element som springer ut av det forvrengte landskapet og svever videre i et lyst og luftig lydbilde. Mobius-effektboksen bidrar også til å skape denne effekten ved først å kutte bort mye bunnfrekvenser, slik at når den slås av vil klangen fra pianoet fremstå fyldigere.
Som nevnt tidligere i dette kapittelet vil både saksofonen og gitaren også prosesseres i denne fasen, grunnet stem-splittingsprosessen. Dette vil ikke bli tilfellet under utøvelsen med band. Da vil jeg bare fokusere på prosessering av pianolyden. I tillegg til dette har jeg valgt å ta med de andre stemsene i denne videoen også. Dette er fordi det vil gi en mer helhetlig forståelse å gjøre det på denne måten på grunn av prosesseringens karakter. I motsetning til de foregående låtene, er dette ikke en komplett dekonstruksjon av låten, men heller en uttrykksendring ved bruk av live-prosessering. Melodien eksisterer fortsatt i denne versjonen og det er den som er hovedfokus. Derfor er det mest naturlig å inkludere de andre stemsene for kontekstualisering i videoen.
I dette opptaket bruker jeg alle effektene mer aktivt. Jeg bruker overdrive-effektboksen til å forvrenge signalet mer helt fra starten av, for å skape den kontrasten jeg er ute etter i overgangen til pianosolen. Av den grunn bruker jeg også high pass-filteret mer aktivt her. I dette taket ville jeg også forsøke å få til en mer sømløs men likevel presis overgang til solodelen. I den forrige videoen var jeg litt tidlig ute med å skru av effektboksene, mens i denne videoen var jeg mer på slaget der jeg føler at solodelen begynner. Det er verdt å bemerke at på disse opptakene jeg prosesserer her, spiller jeg ikke med effektene jeg nå legger på i tankene. Jeg bruker riktignok effekter i det originale opptaket også, men ikke av den typen jeg jobber med her. Når jeg har disse effektene i tankene og kan høre dem mens jeg spiller, vil jeg komme til å spille annerledes enn jeg gjør på det opptaket stemsene er tatt fra. Dette kan sees på som en svakhet i forskningen ved at denne fasen ikke representerer resultatet helt riktig, men jeg ser på det som et eksempel på oppgavens formål – som er å finne ut av hvordan vi som band spiller annerledes, hvordan vi lar oss påvirke og hvordan vi interagerer i møte med elektronisk prosessering i låter vi har spilt mange ganger før.
