7. Konklusjon
Denne oppgaven har utforsket hvordan liveprosessering kan anvendes for å utvikle estetiske intensjoner i et moderne jazzensemble. Gjennom en kunstnerisk prosess i tre faser, har jeg utforsket samspillet mellom teknologi og musikalsk uttrykk, og hvordan dette påvirker interaksjonen mellom musikere i en improvisatorisk kontekst.
Forskningsspørsmålene jeg har formulert i denne oppgaven har blitt belyst gjennom både teoretiske perspektiver og refleksjoner rundt praktisk arbeid. For å besvare spørsmålet om hvordan liveprosessering kan anvendes i et jazzensemble, har jeg lagt frem en bevisst tilnærming til å skape estetiske rammeverk for hver låt. Ved å definere distinkte soniske landskap og estetiske intensjoner for hver låt, ble prosesseringen både et redskap for å utvikle disse intensjonene videre innen mitt estetiske univers, samt en måte å uttrykke denne estetikken på i utøvelsen. Prosesseringen har her vært med på utviklingsprosessen samtidig som den har forsterket intensjonene på bakgrunn av det estetiske rammeverket. Den er ikke bare en del av det kunstneriske produktet som er musikken, men også en sentral del av den kreative prosessen.
Når det gjelder hvordan liveprosesseringen påvirker samspillet og improvisasjonen mellom musikerne i bandet, selve interaksjonene, viser hele denne prosessen at elektronikken her kan fungere her som en katalysator for nye typer interaksjoner. Musikerne responderte intuitivt på det prosesserte lydbildet ved å endre spillemåten og bidra til utforskningen av nye uttrykk innenfor de estetiske rammene. Dette var spesielt tydelig på låter som Splitt og Hersk og Oss og Dem, hvor det elektroniske klanglandskapet inspirerte til kollektive improvisasjonspartier og nye former for samspill i bandet.
Utfordringene ved bruk av liveprosessering i et jazzensemble har også blitt belyst. Den tekniske kompleksiteten krever en omfattende grad av forberedelser, og balansen mellom kontroll som utøver i møte med elektroniske systemer og improvisatorisk interaksjon forblir en konstant utfordring. Uforutsette tekniske problemer kan oppstå, men som beskrevet, kan dette også by på nye muligheter for kreativ utfoldelse gjennom en improvisatorisk tilnærming. Et sentralt element her har vært innsikten om hvordan jeg som utøver anvender elektronikken som et helhetlig instrument. Dette krever innøvelse av nye ferdigheter og en utvikling av nye typer intuitiv forståelse for å utvikle kompetansen som trengs for å anvende dette instrumentet i samspill.
Selve prosjektet NEKSUS har utviklet seg i en estetisk retning jeg personlig er veldig fornøyd med, hvor elektronisk og akustisk lyd smelter sammen til et helhetlig uttrykk. Med andre ord kan vi, etter min mening, si at liveprosesseringen i denne sammenhengen har vært en slags neksus mellom band og programvare – mellom mennesker og teknologi – mellom oss og dem.
7.1 Videre forskning
I dette prosjektet har jeg satt ulike kreative begrensninger for meg selv ved å avgrense bruken av elektronikk til å kun dreie seg om prosessering av lydsignaler. Gjennom mitt arbeid med dette har jeg blitt oppmerksom på mange nye muligheter for bruk av elektronikk som faller utenfor denne oppgavens omfang. En naturlig videreføring av dette prosjektet vil være å utvide bruken av Max for Live som verktøy for en enda større grad av personlig teknisk, og følgelig estetisk, finjustering i oppsettet. Dette kunne gjøre det mulig å i større grad fordype seg i interaktive systemer mellom forskjellige aktører i enten en samspillsituasjon eller en ren improvisasjonssituasjon.
Det ville også vært interessant å undersøke hvordan samspillet kunne påvirkes ved å distribuere muligheten for prosessering til flere av musikerne i bandet. I stedet for at én person kontrollerer all prosessering, kunne hver musiker ha mulighet til å transformere enten sin egen eller andres lyd. Denne typen videre forskning ville ikke bare kunne utvide forståelsen av liveprosessering som kunstnerisk verktøy, men også bidra til et bredere teoretisk rammeverk for å forstå interaksjonen mellom teknologi og improvisert musikk i det 21. århundre.