Det krever mot for i det hele tatt a utsette seg for a improvisere. 

Dette er et eksempel pa en situasjon der jeg synes jeg selv var modig, i alle fall kjentes det sann ut. Jeg tok meg god tid, og begge ventet vi hverandre ut. Det var ikke et lett valg a sta i da jeg valgte mikrofonen i starten, det kunne fort ha blitt en mimisk klisje. Valgene bade Sidsel og jeg gjorde i starten, var overraskende for oss begge. Vi diskuterte dette lenge etterpa. Det var viktig for meg a folge opp valget jeg tok og transformere det til noe annet. Transformasjonen tok lang tid og skjedde i stillhet. Sa dukket det jo opp enda en mikrofon jeg matte ta i… Her hadde jeg mer selvtillit i mote med det fysiske materialet, og det var en folelse av bade frekkhet og mot a be Sidsel om to ekstra runder pa slutten. A slenge ut muntlige onsker under en improvisasjon er vanligvis en no-go for meg. Det var spennende a vente pa hverandre og i det oppstod en slags felles forstaelse og lyttemodus. Da ble det oversiktlig.