Siden jeg er danser, er instrumentet mitt forst og fremst min egen kropp, men ogsa fantasien min og stemmen min. 
Improvisasjonsarbeid sitter i ryggmargen pa meg, siden jeg har arbeidet med det i 25 ar. Det er hele tiden en prosess og en forandring for meg… Ingen gang er lik.

I INTERIMP har jeg reflektert mye rundt hvordan en danser kan vaere likestilt med en musiker. Hvordan bryte den tradisjonelle oppfattelsen av at danseren folger musikken eller forholder seg til musikken? Kan vi snu pa de rollene og i sa fall hvordan kan det gjores? Kan det veksle frem og tilbake som en naturlig prosess pa tvers av medier? Det er min erfaring at den relativt lydlose kroppen ma manifestere seg veldig tydelig for a fa den oppmerksomheten og plassen som kreves i samme rom som en musiker. Stemmen kan likestilles mer med kroppen som instrument. 

Selv om jeg er en danser, er det spennende a late som om jeg er en musiker.

Jeg har provd a se om det gar an a viske ut skillelinjene. Jeg har villet vaere pa innsiden av musikernes bevissthet og tankesett, for a laere noe mer eller gjore nye oppdagelser av mitt eget instrument, den bevegelige kroppen og dansen. Denne utforskningen har vaert noe av det mest spennende og utviklende for meg ved prosjektet.