Nar jeg improviserer, er det lett a falle inn i en tankegang eller en vaeremate der jeg fokuserer pa at alle skal med, at alt er like mye verdt og at alle bidrag er like viktige. For meg fungerer dette prinsippet overhodet ikke i en improvisasjonssituasjon. Det er uinteressant a forholde seg til. Hvis jeg skulle tenke altruistisk nar jeg er pa gulvet, ville det fore til at jeg havnet i nestenheten, nesten det ene eller nesten det andre, ikke ta for mye plass, men heller ikke vaere stillhetens mester. Jeg har vaert i situasjoner der dette har skjedd, hvor en bare venter pa hverandre, ingen tar ansvar eller grep, og alle impulser er utydelige og slurvete. Man kan til og med innbille seg at det er mye spennende og interessant som skjer, men det er dessverre stort sett pa innsiden. Det er ubehagelig a vaere i en sann posisjon. 

I INTERIMP har vi snakket om egoisme satt opp mot altruisme, og i den forbindelse kom vi opp med noen "ord-koblinger" som jeg likte lyden av:

• positiv egoisme
• negativ altruisme
• hensynsfull hensynsloshet
• lyttende pastaelighet
• mild brutalitet
• voldsom ydmykhet

Disse ordene kunne kanskje fungere bra a ha med seg som tema inn i en improvisasjon.