1 STED 33 ROM
PORTRETT AV ET HUS
Christine Petersen
“Hukommelsen, også den kollektive, er knyttet til hus. Når vi utsletter et sted i den ytre verden, mister vi en hovedvei til vår egen historie. ”Lena Lindgren.1
Jeg er interessert i betydningen av hvordan rommene er organisert i forhold til hverandre og hva som skjer med rommet om det fristilles fra sammenhengen det står i.
1 STED 33 ROM har utgangspunkt i et reelt sted, et hus i Oslo, mitt hjem. Prosjektet utforsker rom, og minner om rom, gjennom ulike medier. Arbeidet består av seks fysiske fremstillinger, og av boka og arkivet ”33 fortellinger.
Formålet med prosjektet
Jeg er interessert i hvordan vår hukommelse knytter seg til steder og hus og i å utvide forståelsen for hva et hus og et sted er, sett i sammenheng med dets egen kulturbakgrunn, tid og historie – og også de opplevelser og erfaringer som er knyttet til det. Sjelden har man opplevelsen av et isolert rom som ikke står i forhold til noe annet, løsrevet fra sted, tid eller fra en romlig sammenheng. Det nøytrale rom eksisterer ikke. En viktig opplevelse av arkitekturen er opplevelsen av å gå fra et rom til et annet. Hvordan rommene er organisert i forhold til hverandre påvirker opplevelsen av hvordan det er å være i huset. Med utgangspunktet - at arkitekturen begynner med det enkelte rom – har jeg undersøkt hva som skal til for at noe kan kalles et rom, og hvor stort det må være. Alle mennesker har et forhold til rom. Om det er private rom; som soverom, kjøkken, spiserom eller offentlige steder som kafeen, biblioteket, og jernbanestasjonen.
Huset som er utgangspunkt for prosjektet ble tegnet for familien Nielssen i 1952 av arkitekt Jens Selmer2, som utviklet en rekke boligtyper etter krigen. På oppdrag fra OBOS og Oslo kommune tegnet han 44 rekkehus med atelierer på Ekely3. Disse boligene bærer preg av maksimal utnyttelse av knappe ressurser. Han tegnet nøkterne bolighus med materialenes kvaliteter og norsk byggetradisjon. Huset for familien Nielssen ble bygget som det eneste i mur, og hadde en helt annen økonomisk ramme enn de andre husene. Nielssen var formann i byggekomiteen og fikk det største huset. Ingen av de andre husene i kolonien hadde callingsystem og anretning. Terrassen er dimensjonert for store mottagelser og fester, og huset har inngang med egen ringeklokke til kjelleren, slik at de som skulle levere varer, uforstyrret kunne komme seg inn. Fra utsiden ser boligen ut som et italiensk landhus. Når du kommer inn, oppleves huset som en kollisjon mellom to verdener, borgerskapet og det radikale kunstnerliv. Noen rom er veldig generøse med høyt under taket, andre nøkterne og små.
Boligen som romprogram
Boligen som romprogram er det programmet som vi har mest nærhet til, og noe som alle mennesker har et forhold til. Boligen er personlig. Den er det stedet man tilbringer størstedelen av sitt liv. Et hjem skal gi trygghet og beskyttelse, gi rom for måltider, søvn og hvile.
I boligprogrammet, uavhengig av type bolig og størrelse, kan man identifisere seks aktiviteter som ofte er de samme i de fleste kulturer – å samles, sove, lage mat, spise, vaske og jobbe. En bolig består av ett eller flere rom og skaper en ramme rundt livene vi lever. I de eldre boligtypene var rom mer knyttet til bruk enn til funksjon. Stuebygningen på en gård, var et fleksibelt rom som huset mange funksjoner. Her sov familien, gjester, og arbeidsfolk, her vasket man seg, laget mat, og hadde besøk. Opp gjennom historien har kravet til hva en bolig skal være endret seg, men boligens vesentlige oppgave er fortsatt den samme. Stue, kjøkken, soverom og bad utgjør fremdeles kjernen i boligprogrammet. I vestlig arkitektur ser man en tendens til å tilordne disse aktivitetene til bestemte rom i boligen. Ofte er et bestemt rom utpekt for å imøtekomme en bestemt bruk; i stuen samles man, på soverommet sover man, på kjøkkenet spiser man, og på badet bader man. Denne måten å organisere planen på er forskjellig fra en tradisjonell japansk organisering av rom, som heller beskrives av rommenes innbyrdes forhold til hverandre enn av hva de skal brukes til: hovedrom, lite rom, middels rom ved siden av hovedrommet. Denne måten å organisere på er interessant fordi den er mer generell og tillater flere måter å bruke rommet på, ikke bare en. Boligen kan brukes på forskjellige måter uten å måtte gjøre endringer i boligens hoved konstruksjoner.
Romhierarki
I Essayet: Figures, Doors and Passages, diskuterer Robin Evans4 den historiske utviklingen av boligplanen, og hvordan de ulike måter og organisere planen på har vært med på å påvirke det sosiale mønsteret i boligen. Han beskriver hvordan planorganiseringen kan være med å frembringe en type forhold mellom menneskene i huset.
Evans har sett på to ulike typer organiseringer: Den Italienske renessanseplanen ´enfilade`5, fra 1600 og den korridor baserte planen6 som ble populær i England på 1800 tallet. Organiseringen med korridor hadde sitt utspring fra institusjonsarkitektur som fengsler og mentalsykehus hvor det var et behov for disiplin og oversikt. Det var først senere at prinsippet ble gjeldene i boligen.
Italiensk renessanse boliger fra 1600 tallet består av en kjede av sammenhengende rom hvor alle rommene er forbundet med hverandre som i for eksempel Palazzo Antonini, Udine, av Andrea Palladio7. Denne planløsningen skiller ikke mellom veien gjennom huset og rommene. Planen var åpen og tilbød mange valg gjennom til de ulike delene av huset. Dette medførte at de som bodde, arbeidet eller var på besøk i huset ofte krysset hverandre. Rommene var ikke destinasjoner i seg selv, men veier i en kompleks matrise av rom. Som Evans skriver "For det første har rommene mer enn en dør: noen har to dører, mange har tre, andre fire, en funksjon som siden begynnelsen av 1800-tallet har vært ansett som en feil i hus uansett type, eller størrelse. " Noen av rommene var mer som passasjer med åpninger som knapt skilte dem fra de tilstøtende rom. Du måtte passere gjennom mange rom for å nå en destinasjon. Det sosiale livet bestod av hyppige og store tilstelninger med vin og diskusjon, og derfor var en planorganisering som ikke hindret dette sosiale samspillet mest ønskelig. Han hevdet at planprinsippet med sammenhengende rom representerte en arkitektur og et samfunn med lidenskap, kjærlighet og et sosialt fellesskap.
I følge Robin Evans oppstod den første moderne definisjonen av korridoren i boligarkitekturen i John Thorpe´s Beaufort House i England. Korridoren, en ekstra innvendig passasje, ble introdusert og alle rommene ble forbunnet gjennom denne passasjen, slik at bevegelse og oppholdsrommene kunne være adskilt. Passasjen tillot en segregering mellom eiere og tjenere. Korridoren tillot en mer effektiv bevegelse, hvor man kunne gå direkte inn i et rom. Noe som tillot brukeren å være frakoblet alle andre rom enn det man skulle til. Evans skriver at "beboeren hadde ikke blitt til noe annet enn en kilde til irritasjon for hverandre".
Han mente at den korridorbaserte planen representerte en arkitektur og et samfunn som tok sikte på å unngå menneskelig kontakt og som segregerte funksjoner og aktiviteter. De adskilte rommene hindret for muligheten til samvær i fellesarealer i huset.
I 1914, som et svar på behovet for gjenoppbygning av boliger etter krigen, utviklet Le Courbusier Maison Dom-ino8. Med tilgang på nye materialer som glass, stål og betong kom han opp med et nytt konstruksjonssystem; et konstruktivt rammeverk, som bar trapper og gulvdekker og dermed fristilte veggen og fasaden. Dette systemet åpnet opp for en ny måte å organisere rom på, hvor rommene kunne flyte sammen uten for mange vegger og dører, den frie planen9.
Noen år senere utvikler Adolf Loos en ny måte å organisere rom på, hvor arkitekturen ikke oppstår i plan eller snitt men i sammenhengen mellom rommene, hvor rommene er i flere nivåer og hvor hvert rom har sin spesifikke høyde. Villa Müller i Prague fra 1930 er en virkeliggjøring av denne nye måten å tenke rom på og gav opphav til begrepet raumplan10.
”My architecture is not conceived by drawings, but by spaces. I do not draw plans, facades or sections… For me, the ground floor, first floor do not exist… There are only interconnected continual spaces, rooms, halls, terraces… Each space needs a different height… These spaces are connected so that ascent and descent are not only unnoticeable, but at the same time functional” A.Loos11.
Jeg jobber med rom som ikke lengre finnes. Spor av minner. Svart desember natt utenfor arbeidsvinduet og jeg maler bort veggene som finnes med hvitmaling, slik at kun restene fra min hukommelse står igjen.
Jeg vil lage en liste etter hukommelsen over alle rommene i huset og gi hvert rom et nummer. Listen kan være som en innholdsfortegnelse, hvor hvert rom får sitt eget nummer og kapittel. Slik at jeg kan huske alle rommene. De finnes i huset selv om jeg ikke er der. Jeg henger listen opp foran meg på veggen og tenker at den er lang. 33 kapitler.