1 place 33 rooms – Portrait of a house

Christine Petersen

1 place 33 rooms “Memory, including collective memory, is linked to houses. When we eradicate a place in the exterior world, we lose a major pathway into our own history.” Lena Lindgren, Morgenbladet, 2. November 2012 The project is based on a real place, a house in Oslo. I am interested in how our memory connects with places and houses, in expanding our understanding of what a house and a place are, seen from the perspective of our own cultural background, time and history – and in the perceptions and experiences that are associated with it. In the significance of how the rooms are organised in relation to each other and what happens if the room is freed from the context in which it stands. It is rare to experience an isolated room that doesn’t relate to anything else, torn from its place, time and spatial context. The neutral room simply doesn’t exist. A key aspect of architecture is the experience of going from one room to another. The way the rooms are organised in relation to each other affects the sense of what it is like to be in the house. From the starting point that architecture begins with a single room, I have explored what criteria a space has to fulfil to be called a room and how big it has to be. Everyone relates to rooms – whether it is a private room like a bedroom, kitchen, dining room, or a public space such as a café, library or railway station. The work comprises six physical installations, plus the book and archive “33 fortellinger” (33 stories).

NR 31 Loft

Christine: På loftet over boligdelen hadde vannet bare rukket å trenge inn i overgangen mellom tak og vegg, så tingene som ble lagret her var uten fuktskader. Her fant vi to store sekker med rester av alle de håndlagede tapetene som var brukt i huset.

Nina: Stuen i 2. etasje og trappen ned, hadde en nydelig blå tapet. Da vi flyttet inn, var min svigermor med å vaske oss inn i huset. Hun hadde vasket store deler av stuen oppe, før vi oppdaget at alle de blå rosene var vasket vekk fra tapetet. Tapetet var håndmalt. For å rette opp skaden, bestemte vi oss for å male veggene hvite. Det var ikke noe naturlig sted å stoppe, så det ble til at vi malte oss ned trappen og hele veien inn i hallen. Det var så høytidelig og fint før vi malte.

Tuva: Mitt rom hadde en okergul tapet. Fordi rommet lå mot vest hadde det ettermiddagssol, og jeg husker hvordan lyset fylte det lille rommet. Gautes rom hadde en som var grønn og hvitstripet, og min eldste bror fikk en med okergule og hvite striper på en grårosa bunn. På soverommet til min mor og far, som lå nede i første etasje, var det en tapet med et mønster som lignet på avblomstret løvetann. Rommet til hushjelpen hadde også tapet. Den var dekket av små åttearmede stjerner på en rosabrun bunn.

Tip

Tip