1 place 33 rooms – Portrait of a house

Christine Petersen

1 place 33 rooms “Memory, including collective memory, is linked to houses. When we eradicate a place in the exterior world, we lose a major pathway into our own history.” Lena Lindgren, Morgenbladet, 2. November 2012 The project is based on a real place, a house in Oslo. I am interested in how our memory connects with places and houses, in expanding our understanding of what a house and a place are, seen from the perspective of our own cultural background, time and history – and in the perceptions and experiences that are associated with it. In the significance of how the rooms are organised in relation to each other and what happens if the room is freed from the context in which it stands. It is rare to experience an isolated room that doesn’t relate to anything else, torn from its place, time and spatial context. The neutral room simply doesn’t exist. A key aspect of architecture is the experience of going from one room to another. The way the rooms are organised in relation to each other affects the sense of what it is like to be in the house. From the starting point that architecture begins with a single room, I have explored what criteria a space has to fulfil to be called a room and how big it has to be. Everyone relates to rooms – whether it is a private room like a bedroom, kitchen, dining room, or a public space such as a café, library or railway station. The work comprises six physical installations, plus the book and archive “33 fortellinger” (33 stories).

NR 02 Hall

Tuva: Min far hadde kontakt med kunstneren Diego Rivera. Rivera var kommunist. Min far og de fleste av hans venner var venstreradikale. Mor og far var første gang i Mexico i 1935. Lampene i hallen ble kjøpt på en reise til Mexico i 1948 med tanke på et fremtidig hjem. I forbindelse med begge reisene skrev han artikler for Dagbladet. Jeg har et bilde av min mor med Rivieras apekatt i armene.

Valdis i et intervju med Norsk Ukeblad 1955: ”Min far var ingeniør og reiste til Mexico da han var ganske ung. Han bygget taubaner til å frakte sølv og malm fra gruvene. Her traff han mor som var amerikanerinne, men hadde vokst opp i Mexico. Senere flyttet de tilbake til Norge, men vi hørte stadig om det vidunderlige landet, og Mexico ble stedet for mine drømmer.”

Anne Kristin: Når jeg kommer inn døren, svinger jeg inn i garderoben og finner et par tøfler. Jeg vet jeg blir kald hvis jeg ikke har noen på, og jeg vet at jeg får låne hvis jeg vil. Så går jeg ut på kjøkkenet og lager meg te. Jeg har egen, svart te i kjøkkenskapet. Alle rommene har både en inngang og en utgang. Når man går rundt i huset og forflytter seg fra et rom til et annet, er man ikke innestengt. Man har en fluktmulighet. Ikke flukt som noe negativt, men som noe spennende, særlig for barna som kan gjemme seg. Til og med doen har to dører. Jeg synes selve hallen gir mest muligheter. Der kan man gå ut og opp, til hyggen og høytiden, til maten – og på do.

Tip

Tip