1 place 33 rooms – Portrait of a house

Christine Petersen

1 place 33 rooms “Memory, including collective memory, is linked to houses. When we eradicate a place in the exterior world, we lose a major pathway into our own history.” Lena Lindgren, Morgenbladet, 2. November 2012 The project is based on a real place, a house in Oslo. I am interested in how our memory connects with places and houses, in expanding our understanding of what a house and a place are, seen from the perspective of our own cultural background, time and history – and in the perceptions and experiences that are associated with it. In the significance of how the rooms are organised in relation to each other and what happens if the room is freed from the context in which it stands. It is rare to experience an isolated room that doesn’t relate to anything else, torn from its place, time and spatial context. The neutral room simply doesn’t exist. A key aspect of architecture is the experience of going from one room to another. The way the rooms are organised in relation to each other affects the sense of what it is like to be in the house. From the starting point that architecture begins with a single room, I have explored what criteria a space has to fulfil to be called a room and how big it has to be. Everyone relates to rooms – whether it is a private room like a bedroom, kitchen, dining room, or a public space such as a café, library or railway station. The work comprises six physical installations, plus the book and archive “33 fortellinger” (33 stories).

NR 33

Overdekket inngang

Anne Kristin: Inngangspartiet er koselig. Her stopper vi opp og hilser på katten og plinger med klokkespillet i takskjegget. Så setter vi oss kanskje ned på benken og tar av skitne gummistøvler, hvis vi har gått opp skråningen i skogen.

Tuva: Keramikkflisen ved ringeklokken, “Pax et Bonum”, er latin og betyr ”fred og alt godt” og var det munken Frans av Assisi brukte som hilsen når han møtte folk. Flisen var en sentimental suvenir som min far kjøpte på en av reisene til Italia. Else Christie Kielland, som bodde i huset nedenfor, var kritisk til den rosa fargen på huset fordi hun mente den kom til å lage gjenskinn i hennes atelier. Alle de andre husene på Ekely var hvite, også huset til Torbjørn Egner og Th. Lie Jørgensen. Jeg synes det burde vært hvitmalt som de andre husene, det hadde ikke trengt å skille seg ut. Min far hentet inspirasjon i uttrykk og fargevalg fra Italia og Mexico. Fordi min mor var redd for å brenne inne, ble dette huset som det eneste, bygget i mur.

Valdis intervjuet av Norsk Ukeblad ca.1955: “Når en etter fattig evne prøver å leve etter Frans av Assisis motto “Pax et Bonum – Fred og godhet – som vi har anbrakt utenfor inngangsdøren.

Tip

Tip