”It´s like a plastic instrument” (Darla Crispin).

En av Crispins mange observasjoner underveis, var opplevelsen av hele ensemblet som ett, bevegelig instrument: helheten av vare bidrag sammen pa scenen snor seg, endrer farge, lyd og form. 

Hva er et instrument for meg som musiker? Er betegnelsen ”Instrument” annerledes i en intermedial kontekst? 

I dette prosjektet er instrumentene jeg bruker, basert pa det tradisjonelle instrumentariet mitt som i arenes lop har utviklet seg og utvidet seg:

•    Stemme uten elektronisk bearbeiding, mikrofonbasert med kabel 
•    Nitten desilitermal og tre metallboller
•    En appelsin
•    Et glass
•    Gaffatape
•    Gummistrikk
•    Munnspill
•    Mini fenderforsterker 

Mange vil antagelig kalle dette for objekter eller Rekvisitter. Sa lenge det er lyden av rekvisitten jeg er interessert i, er den for meg et instrument. Om jeg bruker den for bevegelsens skyld, blir den for meg et objekt. Det er en personlig distinksjon og den er (ofte) fiktiv.

Desilitermalene lager lyder med bestemte tonehoyder (jeg har boyd hankene). Men de er ogsa sma encellede dansere, hvor Avstanden mellom dem, Timing og energiniva spiller sammen i valgene jeg tar.

Ved en slik bruk opplever jeg objekter som naturlige forbindelseslinjer mellom mediene dans/bevegelse og lyd/musikk. Utovelsen blir transmedial.

Alle objektene/instrumentene jeg bruker, kan ogsa fungere som objekt for dansere, og de kan lyssettes og dermed fa mening i seg selv uten a vaere i aktiv bruk. 

Ivar har ogsa mange objekter han bruker som instrumenter, blant annet en smorkniv. Jeg husker i en tidlig etyde kniven i munnen hans. Ivars handlinger og bevegelser ble her viktigere enn selve lyden. Dette har danserne og ogsa publikum poengtert flere ganger: musikernes bevegelser og bruk av objekter er alt annet enn irrelevante. 

Stemmen beskrives ofte i mange sammenhenger ikke som et instrument, men som sang. Jeg ser ikke forskjellen, men blir ofte konfrontert med den.