Jeg kan si at kroppen er mitt instrument nar jeg arbeider med forskjellige dynamiske kvaliteter og relasjoner til musikken og rommet. Men i dansen er jeg forst og fremst menneske. Jeg er interessert i hvordan den kinestetiske sansende kroppen i arbeid med ren bevegelse og form, ogsa apner for indre tilstander, emosjoner og bilder – som en vekslende transformasjon i kroppen i utovelsen. Kroppen informerer tanken, en armbevegelse kan sette i gang en tanke som igjen setter i gang en ny bevegelse – slik er ogsa relasjonen til musikken.

Et arbeid i dynamikk mellom ytre form og indre tilstand – som en bevegelse mellom abstraksjonsnivaer og perspektiver. Jeg onsker at dette skal vaere kvaliteter som kommer til uttrykk. Kroppen er unikt individuell og samtidig universell.

Jeg vil prove a eksemplifisere et slikt vekslende fokus i en duett med Ivar og meg pa Artistic Research Forum i Tromso i 2014.

Duettformatet og varigheten var forhandsbestemt, og rett for visningen trakk vi lapp om hvem som skulle arbeide sammen. Det eneste jeg da bestemte pa forhand, var at jeg kom til a arbeide i naerheten av Ivar, for lettere a etablere en kinestetisk kontakt, siden han trenger a se pa gitaren for a spille.

Et forste valg – kanskje pa grunn av nervositet ved a sette i gang – var a apne rommet og etablere et litt patrengende naervaer ved a ga helt fram til publikum. En gest til en knapp pa skjorten…

Jeg forflytter meg tilbake til i naerheten av der Ivar sitter – velger a plassere meg diagonalt igjen for a skape spenning i rommet og jobber lenge rent dynamisk og rytmisk, i en slags parallell dialog med Ivars anslag, energi, apninger og klang som blir liggende. Men samtidig i mellomrommet mellom Ivars musikk og min jobbing, skaper hendene pa brystet og brystkassens innsunkethet en folelse av hjelpeloshet, eller noe annet… som jeg vil bruke… Et oyeblikk stopper Ivar og i det etterklangens rom han skaper, tegner jeg omrisset av torso og bryst for jeg igjen fokuserer pa rytmiske skift. Jeg tenkte at na skal jeg gjore et valg i forhold til rommet – ikke ut i fra noe Ivar gjorde, men for a skape et rytmisk brudd og endre rommet, snur jeg meg halvt diagonalt i motsatt retning med front mot bakerste hjorne – henter sa situasjonen og noe av tilstanden tilbake – ser igjen mot publikum for a ta dem med.