Elefantene (A)….
 

… blir til hester som blir bla overgang med Ivar i positur (B –C):

Transformasjon fra A til B til C 
Her synes jeg timingen i transformasjonen er fin. Lyset rydder og velger ut sma detaljer for blikket mitt. Av og til blir det danserne gjor en filmscene, bevegelser som fortolkes og gir en abstrakt mening a jobbe pa og med. Ofte bare et flash som jeg lar virke litt en stund. Noe som setter i gang noe. Denne gangen gikk jeg fra a vaere elefant, til a lytte og assosiere, til a ta frem et munnspill.  

Dette er assosiasjonen som setter det i gang:

Elefantene blir til hester i basen som vil ut og lope. Det viktige er a ikke sensurere mine egne tanker og assosiasjoner umiddelbart, men godta dem og bestemme meg for om det er noe jeg skal la komme frem. Noen ganger skjer dette i en brokdel av ett sekund, andre ganger – som her – kan det ta tid. Denne tiden bruker jeg til a ta inn hva danserne og lyset gjor og hvordan de hores ut (inkludert summingen fra lysets skift). Sa lenge jeg ikke bryter den meningsbaerende linjen, og sa lenge jeg ikke tenker for logisk pa hva det er, men bare lar meg flyte i kantlinjen av assosiasjonen, sikrer jeg kontakt med materialet slik det er, ikke slik det skulle ha vaert. Slik far improen en indre logikk. 

Lyden av danserne oppleves ikke som tilfeldige dunk i hestesekvensen, lydene spiller sammen som perkusivt instrument. Lyden blir like viktig som hva de konkret gjor. Lyset skaper assosiasjoner til soloppgang. Det blir en gammel westernfilm, og munnspillet er et instrument som tydeligvis horer inn i denne scenen. 

Ikke-intensjonell bevegelse. Jeg merker meg i klippet at Sidsel gynger med i ”lata” danserne skaper ogsa for lyden kommer. Hun er for meg en danser her. Det er fint a observere inne i helheten, denne ikke-intensjonelle bevegelsen til Sidsel.