Dans i “intermedial improvisasjon” er for meg enhver bevegelse uavhengig av hvem som foretar den, musiker eller danser. Det samme gjelder forstaelsen av begrepet musikk; enhver lyd inngar i lydbildet, inkludert danserens subbing, anpustenhet eller dunk i gulv. I dette prosjektet foretrekker jeg dermed termene bevegelse og lyd heller enn dans og musikk. 

De sma bevegelsene i dansen er noe jeg har fattet storre interesse for de senere arene, men ogsa i egen kropp og som en del av samspillsituasjonen. De sma bevegelsene far nar de star alene, en sterk virkning. Det er ogsa de sma bevegelsene jeg selv jobber med som sanger og musiker. Det oppleves mer som en estetisk eller personlig preferanse...?
 
Utforsking av motsatt medium
Jeg tror ikke jeg ma vaere danser for a jobbe med dansere, like lite som jeg tror jeg ma vaere trommeslager for a spille med en trommeslager. Det er likevel noe i meg som gjenkjenner dansen mens den pagar, slik jeg gjenkjenner trommeslagerens lydmaterie, figurer og rytmiske innspill; det oppstar et slags ”empatisk samspill”, hvor jeg noen ganger kjenner bevegelsen eller lyden som en del av meg selv, men uten a miste meg selv. Det er litt som nar noen slar seg; det gjor fysisk vondt ogsa i min kropp. En rytmisk frasering i trommesettet er noe jeg kan kjenne fysisk, som om det var en bevegelse i kroppen min. Slik har jeg det ogsa med Siri, Ingunn og Cecilie; det de gjor, resonerer og merkes i egen kropp slik en musikalsk frase gjor det. Det er saerlig timingen og energien som resonnerer.

I motet med den profesjonelle utovelsen ”dans” opplever jeg at skillet mellom profesjonell og amator blir sarbart for egen del. Er mine bevegelser dilettanteri fordi jeg ikke er profesjonell danser? Hvordan vet jeg om min egen kropps bevegelser holder kunstnerisk mal? 

Det har vaert fint a fa konkrete tilbakemeldinger av fagpersoner i dansefaget pa om det jeg gjor, holder mal. Nar mine egne opplevelser og de andre ensemblemedlemmenes tilbakemeldinger stemmer overens, er jeg kanskje i naerheten av noe som fungerer kunstnerisk?

"A danse uten armer"
Sidsels spissformulerte sporsmal "Kan man danse uten armer?" var fra hennes side ment som en metafor for automatisert adferd, ”parfymering” og automatiserte gester hos bade danserne og musikerne. Denne automatiserte adferden kunne handle om mange aspekter ved vare respektive uttrykkspaletter.
 
”A danse uten armer” er en restriksjon som tvinger utoveren ut av sine automatiserte handlinger, gester og adferdsmonster. Det er ogsa slik jeg tolker det synonymt med "avgrensning", som i seg selv smalner strommen av inntrykk: uten armer blir det mindre kropp og dermed faerre inntrykk. Vi har brukt utsagnet om avgrensninger uavhengig av medium.