•  Skriftlig logg 
• Video 
• Lydopptak 
• Powerpoint 
• Foto
• Dikt 
• Matrise
• Mind Map

Tekst
A sette ord pa en kunstnerisk prosess, krever et presist formuleringsniva. Lyd og bevegelse opplever jeg som abstrakte former, som mister dybde nar jeg skal sette navn pa alle mikrobestandelene. Likevel liker jeg den skriftlige formen, kanskje nettopp fordi den avkrever presisjon. Dette forer noen ganger til at jeg i tekst kan virke pastaelig uten at det egentlig er ment slik. Problemstillinger og nyanser trer ofte tydeligere frem, blant annet fordi det litt pastaelige ofte trigger andre til a stille meg gode sporsmal jeg ikke alltid kan svare pa.

Video 
Video er ikke et medium som gjengir presist verken bevegelsen, lyden eller lyset. Kameraene er ikke tredimensjonale som virkeligheten, og ikke presise i sin gjengivelse av de aspekter danserne, musikerne eller lyset jobber med og pa. Men videoopptak hjelper meg a huske.

Lydopptak
Mange frekvensomrader blir borte i et arbeid hvor nettopp frekvenser er tematikken i materialet. Med rommikrofoner som fanger det store bildet, blir detaljnivaet (for) diffust. Lydopptakene gjor at jeg horer ord og lyd bedre, men ikke optimalt. 

Foto
Jeg leter etter oyeblikk eller vinkler som fryser oyeblikket. Ut fra det kan man illustrere enkeltaspekter ved situasjoner, men det krever at den som tar bildene, trer ut og er fotograf. 

Nar dokumentasjonsformene er sapass utilstrekkelige, er det da noe poeng a bruke dem? Jo, fordi de hjelper meg a huske, samle tanker og ga inn i detaljer jeg mister i utoveroyeblikket fordi fokuset kreves andre steder. En improvisasjon skjer én gang – dokumentasjonen blir som et minne som ogsa kan deles med andre og dermed diskuteres i etterkant. Ulike former for dokumentasjon trigger ulike responser og minner hos meg. Slike ”huskelapper” har vaert viktige for a sette ord pa hva dette har handlet om i etterkant. 

En transmedial doktoravhandling
Sten Sandells doktorgradsavhandling Pa innsidan av tystnaden (2013) ^[1] er transmedial i sin form, og bestar av tekst, horespill, bildespill, dikt, lyd, tegninger, partiturer og annet. Den har vaert inspirerende og utvidende for mine tanker rundt dokumentasjon av kunstnerisk utviklingsarbeid. Den er litt som John Cages bok Silence; maten ordene er formet og plassert pa arket, gjor noe med

                              min

                                                                                                    lesning                   og

                                                         forstaelse.
 

Siden prosessene jeg forsoker a beskrive oppleves som subtile, foranderlige og ikke alltid er etterprovbare, ma det finnes en annen vei inn for a beskrive dem, enn den "semiakademiske". Jeg over meg og far kontakt med en storre naerhet til noe som kjennes som meg, og til noe som fantes for jeg begynte ferden mot en sakalt akademisk sprakforing. 
 

Forholdet mellom skrift og kunst
Noen av oss er pa stipendiatsamling med Sten Sandell ved Norges musikkhogskole. Forholdet mellom det kunstneriske og det skriftlige i kunstnerisk forskning er temaet:

”Forskningsmetoden som jag tillämpar är starkt integrerad i själva görandet – här och nu: I det jag spelar. I det jag sjunger och reciterar. I det jag tecknar och filmar. I realtid. Metoden finns hela tiden närvarande – ocksa när jag gör en presentation genom mina verk, när jag utforskar förmedlingen som en gestaltande del av den konstnärliga processen. Vad händer med mitt konstnärliga uttryck när den far formen av en dramatiserad forskningsföreställning?”(Sten Sandell)

Jeg ser Sandell pa video. Mens han spiller piano, forteller og beskriver han hva han gjor og hvilke vurderinger han foretar og nar. En slags poetisk ”reality-play-along”. Jeg tenker at dette er en mate a forsta og virke med i hans tanker og spill pa som jeg ikke har sett for. Det apner noen dorer og er befriende. 

^[1] Lenke til Sten Sandell, Pa innsidan av tystnaden, doktorgradsavhandling, Göteborgs Universitet, 2013.