Jeg liker de litt abstrakte initiativene, fordi abstraksjon gir mange muligheter for fortolkning og videre utvikling i en improvisasjon. En kopp som objekt blir pa scenen en fantasiballong som kan vokse, smelle eller sive ut i intet, alt etter hva som skjer med og rundt den. Abstrahert: en kopp blir en stol blir en hule. Konkret: en kopp er en kopp, og forblir en kopp. 
 
Det mer abstraherte gir rom for meg som utover til a sette mine personlige erfaringer i sving, og materialet far flere beroringspunkter a jobbe fra og med. Jeg liker tanken om at publikum ogsa selv kan vaere kreative i motet med det de opplever, og dermed ogsa far bruke seg selv. 
 
Fortolkningsovelser - om a flytte seg fra det konkrete til det abstrakte 
”Mickey Mousing” er i intermedial sammenheng en term man bruker om direkte illustrasjon av det man ser og horer. Vi gjorde flere versjoner: 

1. Mickey Mousing: direkte illustrasjon av en annens solo
2. Fortolkning av hverandres solo
3. Inspirert av hverandres solo
 
I den forste versjonen opplever jeg at energi, timing og materialets substans tydeliggjores og ofte overdrives til det banale og parodiske. Ovelsen gir ikke saerlig interessante kunstneriske resultater, men gir en fin inngang til a forsta og bli kjent med ”den andre” i et nytt ensemble.
 
I ovelse 2 er poenget a komme forbi illustrasjon og mer fortolke det man ser. Her far jeg kontakt med den andres materiale og utoving, men uten a viskes ut selv ved a bli den andre.
 
Ovelse 3: ”Inspirert av” er fortolkning i vid forstand. Man ser en solo, og man gjor en ny solo inspirert av den forste. Her kan man gjore naermest hva man vil sa lenge man beholder en kontakt i startpunktet. Ut av denne kom det tidvis spennende materiale som fungerte kunstnerisk.
  
Jeg finner ovelsene fine som ledd i en prosess for a bli kjent med hverandres medier og personlige sprak. For meg utvider de til tider eget repertoar slik notert musikk gjor, men i et toveis og gjensidig mote.