Meningen i deg skapes apenbart ikke av meg. Jeg er ikke inni ditt hode og din kropp, dermed er det umulig for meg a gi deg en definisjon for hva det jeg gjor betyr. Jeg arbeider med det mal a opprette en klar kontakt til meg selv. Fortolkningen synes jeg derfor ma vaere publikums eller medutovernes egen oppgave.

Notat, Martin Sonderkamps workshop: ”meaning” versus ”make sense”

•    ”Makes sense”. Ingunn hadde en fin distinksjon pa at noe ”makes sense”: ”det er at noe foles rett”. 

•    ”Meaning” handler mer om ordet slik det er definert i Store norske leksikon: ”tanke, fornuftig sammenheng; oppfatning”.

Jeg opplever ofte at elementer i det intermediale i INTERIMP fungerer dobbelt - eller trippelkommuniserende, og apner opp for mange og ulike tolkninger. Disse mulighetene finner jeg som regel i en type materiale som innehar et relativt hoyt abstraksjonsniva. Det gir mening, selv om jeg ikke alltid vet hva det betyr som i det engelske ordet ”meaning”.

Jeg kan ikke forsta en utsikt, men jeg kan oppleve den og la den virke pa meg, slik en lyd, bevegelse eller lyskjegle kan virke pa meg. Det kan gi mening som i ”makes sense”:

(Klippet er veldig morkt): 

Jeg husker at jeg ikke tenkte noe konkret om de sigende kroppene, men at jeg merket og observerte dem. Jeg ble i hele strekket truffet og trukket med av stemningen i Sidsels vokal sammen med de bolgende akkordtonene til Ivar. Det var veldig fint, og en type lyd det hadde vaert lite av i prosjektet. 

Drivkraften for egen handling (a ga pa kne rundt en lyskaster) var en rask og veldig flyktig assosiasjon som har mer karakter av at ”det kjennes som det mangler en sann sakte ting til pa siden her, dette ma ikke slutte”. Kroppen er en slags overordnet orienteringsmaskin som holder koll pa flere nivaer og parametere samtidig:

•    min egen kropps posisjon/figurering, bevegelser (bade mikrobevegelser og store bevegelser), tempo, grafikken/hvor lyset faller pa kroppen og hva som lyses opp, overordnet blikk pa egen plassering, retningen og ”loypa” jeg skal velge i rommet. Alt jeg observerer og valgene jeg tar, er i en konstant dialog med: 

•    de andres figurer og posisjoner, bevegelser pa mikro- og makroniva, tempo, hvor lyset faller pa deres kropper, grafikken som oppstar ogsa pa mikro- og makroniva, plassering, retning samt ”loypa” de velger a ga. 

Plutselig folte jeg meg som en elefant. Det var konkret og lett a leve seg inn i ”Lisa som elefant”. Men jeg aner ikke hva det betod. Det vare bare fint. 

Tilstanden jeg er i pa dette strekket, husker jeg godt; den likner tilstander jeg ofte kommer i nar jeg spiller, rir pa hest, kjorer pa ski. Den er altoppslukende og sinnet er til stede flere steder samtidig, i sa vage og raske bytter at jeg ikke merker at det er flere observasjoner som pagar mer eller mindre parallelt. Det kjennes som grensen mellom meg, de andre og rommet er utvisket og vi blir én organisme.  Det gir mening.