Nullstilling er ikke mulig, har det vaert sagt i prosjektet. 
Det er jeg enig i. Men man kan soke mot nullstilling allikevel?

A oppdage og a godta tilfeldighetenes iboende egenskaper inngar i et levende, improvisert mote. For meg er det forskjell pa a gi seg tilfeldighetene i vold, og a vaere i pavirkelig dialog med tilfeldighetene. Begge disse formularene er verdifulle, og gir meg ulike rom a jobbe i og fra. 

Sporsmalet er ogsa hva man legger i ordet nullstilling, og hva det er som skal komme til et nullpunkt. Om jeg skal bruke dette begrepet, er det i sa fall pa en gradestokk hvor null er pa midten, og minus og pluss gar i hver sin retning

For meg er nullstilling synonymt med a kjenne og akseptere det jeg er, her og na, og uavhengig av om jeg liker det jeg kjenner eller ikke. Det handler om muligheter for a pavirke utgangspunktet konstruktivt, ”det som er”. Det er mange innganger:

•    Psykisk
•    Fysisk/energetisk 
•    Gruppedynamikk
•    Materialet
•    Publikum
•    Rommet
•    Lyset

Hver gang jeg forsoker a justere noe, endrer som regel utgangspremissene seg. Alt kan endre seg, og det skal ofte lite til. Det er ikke alltid at det jeg forsoker a justere, blir som jeg hadde tenkt. Det viktige er kontakten og dialogen med utgangspunktet, og det a sette navn pa dette gjor ofte at kroppen selv justerer seg. 

Nullpunktet blir en fiktiv, men konstruktiv, streben etter a skape apne skott, gjore intuisjonen klar og vaken, slik at tilgangen til mest mulig av det jeg kan, blir tilgjengelig i tilfelle det trenges. 

Se Dagsform for mer.