Lengre varigheter i kombinasjon med én type tematikk i et materiale, erfarte jeg sjeldent i dette prosjektet. Varighet er noe vi har snakket mye om. 

Mengden av tilbud pavirket varigheter
Mengden av tematiske tilbud som oppsto samtidig i sekstettformatet, opplevde jeg tidvis som mange og uhandgripelige. Hva skal man velge og hva samler vi oss rundt? De store formatene virket inn pa mine egne varigheter, som ble korte og famlende. Sekstett kjenner jeg ellers som et komplekst format i improvisasjon og det var likt her. Dette oppleves som et format hvor det a lese egne bidrag inn i en helhet blir enna viktigere, slik at jeg ikke overlesser denne. 

I Fred Friths ovelser synes jeg det store formatet mange ganger fungerte fint. Det var kanskje fordi ovelsene i stor grad besto av regler for hva og hvor mye man fikk gjore i et gitt tidsstrekk. 

Funksjonalitet og varighet
Med stemmen er det begrenset hvor lenge jeg kan holde en sammenhengende tone eller lyd. Ved a selv ta kontroll over egne pustepauser (start og stoppepunkt), kan jeg bruke egen timing og plassere pausene mer bevisst, slik man gjor i vanlig partitursang. Det oppleves lettere a ogsa velge en akkompagnerende rolle nar pausene for egen del er villet og bevisst plassert; jeg kan da produsere lyd som er repetitiv, med pauser  som inngar i en remse eller et storre bilde. Det gjor at egne varigheter kan bli lengre.

Med lydmateriale som produseres over strupehodet (f.eks blaselyder eller poppelyder med leppene), bruker jeg noen ganger sirkelpust. De gangene jeg supplerer med eksterne lydkilder som strikk, tape, glass eller annet, er en av fordelene at bruddkanten i stemmens start og stopp kamufleres; da kan jeg jobbe lagvis med bade meg selv og andre, og jeg holder fysisk stand over lengre tid. Stemmen taler en viss mengde repetisjoner for den blir sliten og sar. Med glass, tape eller strikk kan jeg holde pa lengre. Det er mulig a lage lange varigheter ogsa som sanger. 

Vi snakket en del om hvordan Ivar kan holde pa sa lenge han onsker med noe, mens Sidsel og jeg ma puste. Dette med pust gjor noe med egen rolle, med valg av materiale og egne varigheter i INTERIMP. Det minner meg pa et grafisk partitur av Christian Wolff, hvor alle musikerne skal frasere innenfor lengden av egen innpust. Det er en spennende ramme ogsa i en intermedial, improvisert setting.

I klippet med ”elefantene” oppsto en lang Varighet. Improvisasjonen er mork, stille, sakte og langsom. Dette klippet finner du under ”Mening” og under ”Transformasjon”.