Cecilie om Mening i INTERIMP
Mening
I prosessen i INTERIMP har vi diskutert mye hvordan vi tar inn det andre mediet og hvordan meningsdanning foregar pa ulike mater i mote med dans og musikk.
Musikerne har uttalt at de leter etter mening i dansen, tenker at den skal bety noe, og at det derfor er vanskelig a forholde seg til den. Det er interessant at dansernes forhold til det andre mediet er annerledes; samtlige synes musikken er mer direkte a ta inn, at den er inspirerende og en foretrukken motor i det intermediale improvisasjonsarbeidet:
Hvorfor er det vanskelig a forholde seg til en eventuell mening? Er det fordi ideen om en mening star i veien for a ga i dialog med uttrykket?
Er det lettere a forholde seg til musikken fordi den kan sanses og erfares mer direkte?
Er musikken fri for mening?
Hvis opplevelsen av mening er knyttet til dansens uttrykk gjennom den konkrete kroppen, hvorfor er det vanskeligere a forholde seg til dans enn til for eksempel stemme, som ogsa kommer fra kroppen? Er det lettere a akseptere en vokal lyd som ren form? Eller er problemstillingene knyttet til sporsmal om estetiske preferanser og erfaringer?
Er det slik at letingen etter mening, star i veien for det a sanse, som en mer kroppslig forstaelse?
Men bade tenkning og mening er jo kroppslig…
Angaende musikernes uttalte utfordringer med a relatere til dansen, og letingen etter mening, skriver Katarina Elam om lignende frustrasjoner i artikkelen ”Becoming a Spectator of Dance through Increased Kinaesthetic Awareness and the Intensive Reading of Theoretical Texts, Material of Movement and Thought", 2013. [1]
Med referanse til en annen danseteoretiker, Maxine Sheets-Johnstone, (Thinking in Movement, 1981), stiller Elam sporsmal om vi som betraktere har vanskelig for a slippe tanken pa at et menneske som beveger seg med uttrykksfulle bevegelser, ikke strever etter a gi uttrykk for noe spesifikt. [2] Slik oppsummerer hun:
“I now realize that the less I look for meaning in contemporary dance, the more I will find. This means that the meaning I am talking about is not narrative or conceptual meaning in traditional sense but rather something felt and embodied.” [3]
Elam skriver om det a fa kontakt med andre former for mening. Den reflekterende tolkningen ma stenges av slik at kroppslige tolkninger kan ta over, og at mening i bevegelse kanskje forst og fremst knytter seg til kroppslige folelser og affekter – det genereres en fysisk fornemmelse, som en annen form for mening. [4]
Elam skriver ogsa om sammenhengen mellom ”det a kjenne den egne kroppens bevegelse” og ”a kroppslig kunne oppfatte og kjenne andres bevegelser” [5] – det kinestetisk doble forholdet. Vi forstar kroppen i tid og rom gjennom at vi selv er kropp i tid og rom.
Kanskje dette betyr at INTERIMPs musikere best kan relatere til dansen ved a slutte a lete etter mening og heller apne opp for kinestetisk fornemmelse og relasjon? De er selv i bevegelse i sitt spill, og da allerede utovende i en kinestetisk fininnstilt sansing.
