A spille handler ikke om at alle sammen ma spille samtidig.
Nar legger man av – nar nuller man ut?
Hvordan og eventuelt hvorfor arter dette seg forskjellig for musikere og dansere?

Jeg mener at en danser ALDRI performativt kan nulle helt ut.
Man kan ikke forsvinne, men er i den performative situasjonen med et naervaer, selv om man tydelig avslutter det man holder pa med og bare stopper opp, (hvis man da ikke gar ut av rommet – en ladet handling i seg selv).

Pa gulvet har jeg forsokt flere mater a nulle ut pa – alle representerer en form for ladning som pavirker og gir input til situasjonen og helheten.

Ved a avslutte, for a skape rom for noe annet som skjer, kan jeg for eksempel ga ut til siden av rommet, langs veggene, staende helt stille. Dette kan kanskje sammenlignes med at en musiker avslutter noe og blir sittende og folge med. Hvis denne aksjonen samtidig etterlater rommets senter tomt, oppstar det med en gang en spenning i rommet, ikke knyttet til en kroppslig ladning, men et sug om forventet aktivitet pa et tomt gulv. I scenerommet kan hvert sted ha betydning, gis signifikans og fokus.

For a forsoke forskjellige nivaer av det a nulle ut, har jeg avsluttet eller avrundet det jeg holder pa med, men uten a ga til siden blitt vaerende der jeg har holdt pa og inntatt en form eller ”posisjon” der jeg lenge kan vente, avvente og lytte. Selvfolgelig vil dette ogsa implisitt pavirke konteksten og situasjonen. Men nar noe lenge blir stille, uten forandring, vil det visuelle bildet jeg skaper, som en brytning i rommet, kunne vaere en fin bakgrunn for noe.

Jeg synes en slik nullstilling er mer spennende a utforske enn bare a ga ut til siden (a ga for a sette seg er enklere). Det blir som a ta rollen som en bass, en liggende frekvens, en annen mate a jobbe med varighet, som uten forandring er med pa a gi klangbunn til den performative helheten.