Tilbakemelding fra publikum:

"… at det pa noen punkter blir for mye informasjon med bevegelse, mens musikken kanskje man taler mer (..)   Kanskje det er noe med timing, at musikerne holder pa mye lengre med et konsept, mens danserne skifter mye mer, eller oftere… at det pa noen punkter blir for mye informasjon med bevegelse…"

Bade publikum og musikerne opplever at danserne arbeider mer fragmentarisk enn musikerne, og at det kompliserer informasjonstettheten i det som settes ut pa gulvet.
Jeg ville arbeide med disse utfordringene; forenkle, tydeliggjore og utfordre hva det vil si a arbeide med varighet. Jeg har testet ut det jeg har oppfattet som en viktig tilnaerming i musikernes improvisasjonsarbeid; a ta utgangspunkt i klarere og faerre bestanddeler, og a forvalte og utvikle materialet over tid, der repetisjon er ett virkemiddel.

Det som apner seg ved a sta i et materiale over tid, er muligheter, mer enn en uttomning. Mitt inntrykk er at forenklingen som det innebaerer, gjor motepunktene i det intermediale mer tilgjengelige.

Videoen gir et eksempel pa hvor forskjellig musikerne og jeg arbeidet med varighet i en trio vi etablerte sammen, Sidsel, Lisa og jeg, pa en visning pa Artistic Research Forum i Trondheim 2013. Jeg husker det foltes lett – som om energien og dynamikken mellom oss, Sidsels anslag, Lisas dype bass og mine gyngende bevegelser, igjen loftet nye handlinger fram… Dette kan vare lenge, tenkte jeg, og trodde vi har holdt pa en stund, da jeg i venstre oyekrok sa Ingunns bevegelser. En kort vurdering – pa tide a gi plass til andre dialoger – var det ogsa litt av hoflighet, eller mangel pa mot? Jeg fadet bevegelsestemaet sakte ut.

Da vi i etterkant skulle observere og vurdere arbeidet, ble jeg forundret over hvor kort tid jeg faktisk hadde holdt pa. Jeg ga 2 1/2 minutts varighet til arbeidet med materialet, mens Lisa og Sidsel fortsatte en fordypning av materialet i ytterligere 6 minutter.