I dansen er det selvsagt a fokusere pa avstand i rom i relasjon til de andre danserne, musikerne eller publikum. Men hva vil det si, i improvisasjon, a arbeide med naerhet eller avstand i forhold til lyd eller musikk?

Noen ganger forholder jeg meg til musikken ved a fokusere bevegelsene mot et detaljniva i oyeblikket: enkeltlyder, klanger, ladninger av stillhet og pauser som oppstar, en rytmestruktur eller synkope. Andre ganger er denne relasjonen knyttet til opplevelsen av musikken som storre storrelse: flate – energi – tilstand – emosjon. Begge disse relasjonene kan gi en naer opplevelse av musikken, men perspektivet har ulik distanse eller avstand.

Av og til er relasjonen til musikken en flytende grenseovergang mellom horisontal og vertikal opplevelse og sansing. Jeg oppfatter i oyeblikket, men skaper meg samtidig en formening om hvordan musikk og hendelser virker over tid. Selv hvis det fragmentariske er det som varer.

Videoeksempelet er fra en duett med Ivar fra september 2014. Som om vi har en samstemt forstaelse av situasjonen, starter vi pa hver var side av rommet, der en markant tape-skikkelse, skapt av Lisa og Ingunn fra en tidligere duett, utgjor et scenisk senter. Ivar har ryggen til meg, henvendt lyttende til orsma variasjoner i frekvens, tetthet og energi som han skaper i forsterkeren. Disse variasjonene er det jeg ogsa lytter til i mitt lukkede fokus, dansende ned og bortetter gulvet. Jeg synes det er den romlige avstanden og den felles innadvendte naervaeret i lyttingen, som gir duetten form - avstanden skaper naerhet i samspillet.