"What can we let go in relation to convention? What comes up in the moment?
Let go of the expectations!" (Martin Sonderkamp)

I starten av prosjektet hadde jeg forventninger til meg selv om a arbeide musikalsk. Det skulle framsta tydelig at jeg relaterte til musikken, for improvisasjon som motepunkt mellom dans og musikk skulle vel forst og fremst fokusere pa det?

Jeg har funnet ut at et slikt utgangspunkt ikke er holdbart i en improvisert performativ situasjon mellom dansere og musikere.

Publikum pa visningene har gjennom forskjellige sporsmal uttalt forventinger til a kunne se relasjonen mellom mediene. Men er relasjonen nodvendigvis mest interessant nar den synes? Hva er det som skal komme til syne? Den mest vanlige og synlige relasjonen er reaktivitet – at man ser at noe blir utfort som reaksjon pa noe annet. Fred Frith mener at denne forventningen er det storste problemet i improvisasjon med dans og musikk.

For det forste: Den intermediale situasjonen i ensemblet er ikke begrenset til medier som dans, musikk eller lys, men omfatter hele situasjonen og hvert individ som forutsetning og potensiale. En vev av informasjon og dialog skjer mellom mediene, individene og situasjonen, som flere spektre eller skalaer av intermedialitet, som sa fint beskrevet av Darla Crispin. Hvis noe uforutsett skjer i rommet  – noe faller ned fra taket – ma det spilles med.

For det andre, som en folge av det forste: I dialog med hele situasjonen spiller, danser, handler, agerer jeg i en hel skala av intermedialitet – jeg arbeider gjennom overganger, forskyvninger, mellomrom og transformasjon – av fysiske aksjoner og handlinger, bevegelseskvaliteter, form, rytme, energi, tid, intensitet, teatralitet, narrativitet, musikalitet, emosjonalitet, indre bilder, fantasi, forestilling, fornemmelse og erindring, ytre inntrykk, opplevelse, romlige fornemmelse og orientering, publikums blikk.

Det interessante er ikke a bevise eller synliggjore relasjonen, men selv a vite hva den innebaerer og hva man jobber med. Man ma ikke ha forventinger om a kunne bruke alle erfaringer fra sist gang, for virkeligheten er i konstant forandring. Det som var gyldig, gjelder ikke lenger – men all erfaring legger seg likevel som nye lag og pavirker beslutningsgrunnlaget.

Fastlagte forventinger kan lase oppmerksomheten bade til publikum og utovere. A forsoke a svare til forventningene, forer stort sett bare til tom produktivitet og hindrer en i a ga nye veier. 

Forventningene kan stort sett ikke brukes til noen ting.

Se videoeksempel med Ingunn og Lisa – en relasjon der handlinger og roller bryter med forventningene – om hva egentlig dans og musikk er:
… se det musikalske i valget Ingunn gjor med plystringen – sa rolig – som svar pa Lisas aktive fysiske handling og lyden av tapen. De skaper en performativ kontrakt og felles rom.