Nar jeg danser uten musikk, har jeg ofte en indre melodi eller stemme som et parallelt dynamisk lag med dansen. Jeg horer ikke denne stemmen pa samme mate nar jeg skal sanse, ta inn og virkelig lytte til det musikerne spiller.

Av og til er det som om stemmen ligger tett pa overflaten i forhold til bevegelsene, og det a lage lyd foles som en naturlig forlengelse av kroppen eller som en del av situasjonen. Jeg har bevisst holdt tilbake impulser til a bruke stemmen i INTERIMP-settingen, mest fordi jeg kjente pa mangel pa faglig ekspertise, men ogsa fordi det ikke var nodvendig eller trengtes i rommet. Med to kvinnelige vokaler og problemstillinger knyttet til differensiering av Lisas og Sidsels stemmer i lydbildet, ville flere stemmer i rommet gjore det mer komplisert.