Bildet er en versjon av Ivars kommunikasjonspyramide og viser kompleksiteten av informasjon og mulige forbindelser i en performativ situasjon med INTERIMP (visning med Fred Frith i Lindemansalen pa Norges musikkhogskole 30.03.2014). Kommunikasjon, fra latin, communicare, er a ”gjore felles” [1], og alle elementer tilstede; personer (utovere og publikum), ting, tid og sted, er pa forskjellig mate virksomme i kommunikasjonen. Til mengden av forbindelseslinjer kan ogsa legges til hver utovers kommunikasjon med eget materiale, kropp og/eller instrument.

Kommunikasjonen foregar ikke bare pa et vertikalt plan, her og na, men ogsa pa et horisontalt plan over tid. Hva jeg opplever som kommunikasjon fra arbeidets innside, trenger ikke samsvare med hva som leses fra publikums utside. Det vi kommuniserer, er lekkasjer med eller uten intensjonalitet, parallelle handlinger, sammenfall eller dialoger, vev eller floker av forbindelser, som nostes til ett uttrykk av tilskueren. 

Alt som skjer vil komme til a bety noe, ogsa det som gikk helt galt!
Kan man da i det hele tatt snakke om god eller optimal kommunikasjon i improvisasjonen?

“The degree of communication actually is better, when you don’t think about communication but think about something else”, sa Sidsel.

Sidsel snakker om det a ha kommunikasjon som overordnet idé og malsetting: Hun mener at det i improvisasjonen er mer konstruktivt a ga inn i konkrete arbeidsoppgaver, ”fordi i disse konkrete arbeids-feltene sa oppstar en ikke-planlagt kommunikasjon - av seg selv.” Sidsels poengtering har vaert en viktig refleksjon for meg i improvisasjonsarbeidet, der jeg oppfatter at ”god” kommunikasjon ofte blir nevnt som forutsetning for god improvisasjon.

---

[1] https://no.wikipedia.org/wiki/Kommunikasjon