"Can you dance without arms?" spurte Sidsel

Sporsmalet provoserte meg forst kraftig!
Mens jeg som danser arbeider innenfor begrensningen av egen kropp, anvender samtlige musikere et sammensatt instrumentarium med forskjellige objekter, i tillegg til nyanseringer av detaljer og intensitet ved volum i lydanlegg. Skulle jeg bli begrenset til ikke engang a fa arbeide med armene?

Men Sidsels sporsmal har likevel relevans. Uansett instrumentarium, uansett hvilket element som bringes inn, ma noe leve, raffineres eller fornyes. Ingenting skal kun utfores i kraft av gammel vane, selv ikke hvordan man spiller pa et nytt objekt. Jeg kunne faktisk godt svart pa utfordringen fra Sidsel ved a danse med armer: Sporsmalet handler om hvordan jeg anvender armene. Er armene ornamentikk og gammel vane?

Vaner i bevegelseskvaliteter eller valg av bevegelsesinnganger sitter ikke kun i hodet, men kan ogsa sitte fast i kroppen – vanen er forkroppsliget – automatisert. Automatiserte bevegelsesferdigheter kan vaere anvendbar kunnskap, men i improvisasjonen er det uinteressant a lire av seg triks eller gjenta noe fordi man kan det. For a apne for utvikling, ma jeg evne a tommes. Jeg kjenner problemstillingen som fysisk. Ofte kan jeg ikke utsta estetisk sett det som for kroppen min faller lettest a gjore – det er som om hodet er forut for kroppen. Kroppen henger igjen i erfaringene, mens refleksjonen har gatt videre. Dette er et paradoks i forhold til at jeg opplever kroppens erfaringsrefleksjon raskere enn tanken i selve improvisasjonsutovelsen. ^[1]

Kan du danse uten armer? Sporsmalet handler egentlig om hvordan man skaper rammer, begrensninger og motstand i eget arbeid, som friksjonsflate og katalysator for spesifikt og tydelig uttrykk. Ved a skape begrensninger for seg selv, vage a tomme seg selv, skape uforutsette situasjoner, torre a ta drastiske valg, overraske seg selv eller rett og slett a vente – vente til 3dje impuls. En mulighet for forfriskning av seg selv.

 

^[1] Kroppens erfaringsrefleksjon er raskere enn tanken: I kontaktimprovisasjon, for eksempel, der forutsetningen for balanse og opprettholdelse er i konstant forskyvning mellom to kropper i bevegelse, reagerer, erfarer og handler kroppen i subtil hurtighet – a tenke ut losninger i en slik situasjon hadde kommet langt pa etterskudd. Eli Torvik skriver om dette i Den raske kroppen og den langsomme tanken? En problematisering av forholdet mellom kropp og tanke i kontaktimprovisasjon, Institutt for Musikk, NTNU, 2005.