Et likestilt motepunkt mellom mediene dans og musikk har vaert et selvfolgelig utgangspunkt i arbeidet, men mulige hierarkiske forhold mellom mediene har likevel vaert mye diskutert. Hvilket medium har forrang i publikums persepsjon og hvorfor?

Musikernes instrumentarium har i tillegg til vokal og gitar, vaert vinglass, metallboller, tape, strikker pa mikrofonen, appelsin, plastposer, bokser med lose gjenstander, instrumenter for loop og feedback samt diverse gjenstander for preparering av gitar – alt prosessert gjennom PA og monitorer – der de minste lyder kan fylle rommet.

Som dansere har vi kroppen som instrument – kroppen og rommet.

“Dancers cannot escape the responsibilities of what they represent on stage because they are themselves onstage.” ^[1]

Fred Frith mente at det visuelle alltid vil ha forrang i forhold til musikk. Men etter vare visninger, har det kommet helt motsatte innspill fra publikum; at musikken star tydeligere ut i rommet, og at den lettere tar fokus. Hvordan kan forskjellige kulturelle konvensjoner hos publikum pavirke hva som oppfattes forst? Er det slik at det som bryter forventningene, eller det vi ikke er vant med, tiltrekker seg oppmerksomheten? Eller er det motsatt – det man kjenner igjen, tiltrekker seg oppmerksomhet?

Vil musikernes fysiske utovelse pa deres uvanlige instrumentarium tiltrekke seg publikums oppmerksomhet mer enn dansernes vanlige kropper i utovelsen gjor? Eller er det slik at det interessante og spesifikke fysiske arbeidet som musikerne utover i handteringen av de spesielle instrumentene, skaper et felles fysisk og scenisk motepunkt og ikke hierarkisk forskjell?