Hvordan vi innretter eller skaper rammer for publikum, genererer forskjellige forutsetninger og muligheter i arbeidet. Forskjellige plasseringer av publikum endrer ikke bare publikums perspektiv som inngang til opplevelse, men ogsa forventninger og ansvarsforhold i den performative situasjonen.

Hvis publikum sitter pa én side av rommet, i et tradisjonelt sceneoppsett, er det vi som utovere som tar valgene i det som fysisk og performativt utspiller seg. Vi bestemmer ikke hvor tilskueren skal se, men vi legger sterke foringer pa forskjellige aspekter ved perspektiv og sansing. Vi setter rammene for opplevelsen ved a plassere noen musikere bak og noen lenger fram i forhold til publikum. I utovelsen har jeg makt til a iverksette handlinger for a lede publikums blikk og fa oppmerksomhet, ved for eksempel a danse rett foran en annen utover. Som musikere og dansere har vi et likestilt ansvar for a skape et aktivt rom. Men nar musikerne er stasjonaere, blir ansvaret for rommet i storre grad dansernes.

I en performativ situasjon der publikum gis mulighet til a velge hvor de vil vaere i rommet, blir det publikum selv som bestemmer sitt perspektiv. De kan velge a forflytte seg til et annet sted i rommet, om de vil sitte eller sta, og bidrar saledes til bevegelse og forandring i rommet pa en direkte mate. I en performativ kontekst der publikum kan bevege seg rundt, vil noe av ansvaret for bevegelse i rommet ogsa tilfalle publikum. Publikum blir en fysisk del av stykket.

Vi provde ut en slik situasjon pa en apen prove for studenter pa Kunsthogskolen i Oslo. Studentene bemerket at nar de selv tok valg og ansvar for opplevelse og forflytning, minsket deres forventning til hva som eventuelt kom til a skje. Muligheten til a forflytte seg i rommet gjorde at de kom tettere pa utovelsen enn ellers. Saerlig syntes de det var fint a oppleve naerheten til musikerne og a kunne sanse det fysiske ved musikkutovelsen, som den romlige naerheten gav dem mulighet til a erfare.

Nar publikum kommer naermere, blir relasjonen til den enkelte publikummer forsterket. I samvaer med mennesker vi ikke kjenner, har vi en slags innebygget grense for hva som er akseptabel avstand til den andres kropp. Jeg respekterer denne grensen i utovelsen, og har heller ikke opplevd at publikum har gatt over grensen ved sine muligheter for a ta valg. Til tross for at det er vi som inviterer publikum inn pa bestemte premisser, er kroppen i situasjonen mer sarbar for bade publikum og utover.

En av studentene bemerket forskjellen pa opplevelsen nar tilskuerperspektivet ble endret mellom a sta og sitte:

”Nar man star, ser man mest fra hoftene og ned, mens nar man sitter – da vil man utoverne vel.”

Uttalelsen sier noe om at helt hverdagslige betingelser for kroppen, som forskjellen mellom a sta eller sitte pa gulvet, kan ha betydning for forventninger, konvensjoner og det hierarkiske forholdet mellom utover og publikum.