“…we witness simultaneously the greatest degree of certainty and the greatest degree of contingency.” ^[1] (Gary Peters)

(Contingency = a future event or circumstance that is possible but cannot be predicted with certainty.)

Peters refererer til Hegels betraktninger om det paradoksale ved var umiddelbare intuitive opplevelse av den gitte verden, der sanseinntrykkene samtidig tar inn det virkelige og sikre, men ogsa usikkerhet og muligheter for det framtidig uforutsette. Dette paradokset ved sansing og opplevelse synes jeg svarer til sansetilstanden i den utovende improvisasjonen.

Opplevelse og sansing er to sider av samme sak. Innenfra utovelsen foregar sansing-bedommelse-valg konstant i oyeblikket. Handling, bedommelse, valg og estetisk vurdering er basert pa tidligere ovelse og praktisering, forsok og feiling, og grunnlaget for dette flyttes hele tiden, som et kontinuerlig arbeid for finne en integritet og form i det man gjor.

Kroppslig oppmerksomhet er kanskje mitt viktigste verktoy. I kroppen motes opplevelsen av inntrykk utenfra og innenfra – det er slik vi kan forsta og fortolke oss selv og verden. Det er sammensatte opplevelser, folelser og tanker. Det er fornemmelser jeg oppsoker eller som oppsoker meg. Jeg leder og ledes. Kroppen og tanken informerer hverandre gjensidig, som ”reflection-in-action”. Donald A. Schön skriver om refleksjon i handling i The Reflective Practitioner (1983) ^[2]. Gjennom refleksjon i handlingen ma man konstruere en forstaelse av situasjonen mens man er i den.

Hvordan opplevelse, tanke og handling er i dynamikk i improvisasjon mellom dans og musikk, beskrives fint av Martin Sonderkamp og Christopher Williams i artikkelen "Where You End and I Begin", 2012 ^[3]:
“… we perceive and act simultaneously in a feedback loop with each other, relying intuitively on information which comes and goes faster than our ability to plan or hypothesize. We are thinking in movement and sound as parts of the same thinking-feeling-emoting entity.”

Opplevelsen i utovelsen innenfra er a sanse – erfare – vurdere egen utovelse i samtidighet med hva man evner a sanse-erfare-vurdere fra de andres utovelse, rommet og konteksten. Vi tar inn og handler i en slags kontinuerlig fram-og-tilbake-oyeblikks-dynamikk der fortiden likevel ligger implisitt gjennom vare tidligere erfaringer og kunnskap.

I utovelsen er vi tenkende i musikk og bevegelse.

"How can you feed into each other’s perception:
How do we slow down what we perceive what somebody else is doing? Not let it run so quickly.
Extending the body – both musicians and dancers." (Martin Sonderkamp)