"What are the boundaries of an improvisation?
I introduce pans/cooking pots – I now have to relate to them. Is this interaction undertaken before?
If so, how is it improved or refined each time?" (Rolf Hughes) ^[1] 

I tillegg til gitar og vokal, anvender musikerne mange forskjellige rekvisitter i utovelsen. Disse utgjor en del av deres instrumentarium, som Lisas metallboller, tape og vinglass. Musikerne har ogsa tatt med og provd ut forskjellige andre ting og objekter. Danserne har derimot avgrenset bruk av rekvisitter til det som har vaert at hand - forskjellige ting pa stedet; stoler, kabler og ledninger, mikrofoner, scenetepper, klaer vi har pa oss, skolisser, orgelet pa veggen, flygelpresenning, Ivars gitarfutteral eller metallbollene til Lisa.

Jeg har kjent det som egen palagt grense, som kanskje ogsa har vaert mangel pa mot (?) i forhold til a anvende rekvisitter i deres instrumentarium.

I den sarbare her-er-jeg-med-min-kropp-i-rommet-situasjonen, kan det vaere befriende a gripe fatt i en ting, som en konkret inngang til bevegelse. Men sporsmalet er hvordan forvalter jeg materialet? Evner jeg a skape en forskyvning av mening eller assosiasjoner knyttet til objektet? Det hele ma ikke bli et pafunn i mangel av noe bedre a finne pa.

Avgrensningen av rekvisitter for danserne, har vaert nodvendig for a ikke miste fokus i informasjonsnettet som allerede er komplekst nok, selv om forskjellen pa rekvisitter hos musikerne og danserne kan oppfattes som en scenisk skjevhet.

"Danserne har rommet, trenger man egentlig noe a klamre seg til?
Dere har jo alt." (Steffi Lund) ^[2] 

^[1] Rolf Hughes, professor i kunstnerisk forskning, Stockholm Könstnärliga Högskole, peer opponent ved INTERIMPs presentasjon pa Artistic Research Forum Tromso, oktober 2014.

^[2] Steffi Lund, danser og koreograf, tilskuer pa prove pa Kunsthogskolen i Oslo, 29.08.13.