”A lytte er alltid pa terskelen til meningsdannelse.
Hvis det a hore er det a forsta meningen av en situasjon, sa er det a lytte det a strekke seg mot en mulig mening, og saledes en som ikke er umiddelbart tilgjengelig.”

Kim Myhr, Mot en egalitaer musikkform, 2014 ^[1] henviser til Jean-Luc Nancy, 2007, om en differensiering mellom a hore og a lytte.

Jeg, og veldig mange dansere med meg, bruker begrepet a lytte om den maten vi i utovelsen sanser alle sammenhenger i opplevelsen av utovelsen. Lyttingen gar innover i kroppen og utover, som en arvakenhet til situasjonen, omgivelsene og relasjonene. Denne formen for lytting er en kinestetisk sansing og omfatter det a se, det perifere synet og det a hore. Lyttingen omfatter hvordan jeg sanser i bevegelse – bodily listening – som er annerledes enn nar jeg sitter stille og lytter. Kroppens erfaring av a vaere i bevegelse er i dialog med kroppens sansing og lytting til informasjonen fra omgivelsene.

I Nancys distinksjon mellom det a lytte og det a hore, indikeres lytting som en tilstand der noe er apnende – som om det a vaere lyttende, impliserer en fleksibel og dynamisk aktivitet med potensialitet.

Nar musikerne i sin utovelse ikke alltid evner a se pa danserne, er det kanskje heller ikke nodvendig? De sanser dansen ogsa kinestetisk – kinestetisk lyttende.

Hvor langt rekker et fysisk uttrykk? Kroppene vare har en fysisk avgrensning, men vart uttrykk og kinestetiske evne til a sanse, strekker seg langt utover det og apner for forbindelser uten a matte se.

I dette ligger det mye informasjon som ikke trenger a forstas - pa terskelen til meningsdannelse.
 

"Listening does not happen through your ears – the body as an antenna." (Fred Frith)