Var utovelse genererer hele tiden estetiske bedommelser og valg; publikums, de andres og mine.

De estetiske vurderingene i utovelsen er basert pa tidligere erfaringer, ovelse og praktisering, forsok og feiling. Grunnlaget for de estetiske vurderingene er bevegelig og flyttes, i et kontinuerlig arbeid for a bli bedre og for a finne integritet og form i det man gjor.

Det er ofte blitt nevnt som et problem i prosjektet, at vi er en uortodoks gruppe, med forskjellig stil og estetikk.

For meg har utfordringen vaert at vi i diskusjonene ikke tydelig har uttalt hva det estetisk problematiske bunner i. Er det vanskelig a sette ord pa estetiske problemstillinger nar uttrykket sa tett er knyttet til identitet og person, som det er i improvisasjon?

Hva er det i de andres estetiske uttrykk man synes det er vanskelig a forholde seg til? Klarer man ikke a se sitt eget utrykk sammen med det andre? Er uttrykket for emosjonelt, meningsmettet, for vagt, for fortellende, for likt det en selv holder pa med  – slik at summen av uttrykkene blir estetisk problematisk a forholde seg til  – hvorfor? Er det vante metoder, agendaer og performative roller som blir utfordret, og ubehaget i dette?

Det er vanskelig a papeke eller begrunne estetiske problemstillinger i det andre mediet, fordi man ikke har subtil kunnskap om det.

Hvordan estetisk friksjon kan vaere bra, som tilfang og noe man kan bruke, er fortsatt en utfordring.