Kroppen er bevegelse.

Hos bade musikere og dansere starter alt gjennom kroppens bevegelse og manifesteres som bevegelsesuttrykk og lyd. I INTERIMP har jeg blitt fascinert av musikernes subtile bevegelser, det eksplisitte uttrykket i det fysiske og intime arbeidet med instrumentene; hvordan torso ma samarbeide med kraften i stemmen, hvordan de henter kraft og jording, som oss, fra gulvet, hvordan taerne til Ivar beveger sma loopmaskiner eller hvor fininnstilt handleddet hans er med buen nar han jobber med orsma variasjoner i kraft og rytme. Kim Myhr skriver i sin masteroppgave Mot en egalitaer musikkform at ”materialet i improvisasjonsmusikken blir skapt i et sanserom hvor oret, kroppen og instrumentet motes”. ^[1]

Musikere og dansere erfarer og arbeider forskjellig med varighet og tid. Jeg undres om denne forskjellen kan forklares kroppslig. Kan det ogsa forklares kroppslig at dansen leses som mer fragmentarisk og informasjonsmettet?

Kroppen er én helhet. Alt i kroppen har en sammenheng.

En gitarist kan sette ut én tone og fa den til a sta fram som et singulaert uttrykk. Jeg kan arbeide med lignende intensjon: en rytmisk fotbevegelse eller en spesifikk folelse i hoftene, men bevegelsen vil likevel komme til uttrykk gjennom et visuelt inntrykk av hele kroppen og den jeg er.

En musiker kan legge ned instrumentet, og en danser kan slutte a danse, men kroppen er fortsatt synlig i rommet. Kroppen kan vaere i ro, men aldri stille – hjertet banker, blodet og pusten er en konstant puls.

En vokal tone kan aldri vare lenger enn pusten rekker. Det er en kroppslig begrensning i varighet. For en danser er det slitsomt a gi varighet til bevegelser med mye kraft, hoy intensitet, noe som forflytter seg stort i rommet, eller et kompakt uttrykk med mange bevegelser pa kort tid.

"Tanken er forstyrrende – det er nar tanken slippes, at det blir ”embedded” – in habitus – embodied experience – der alt lever." (Sidsel)