Musikerne har uttalt at det er en utfordring a matte se pa danserne og a ta inn visuell informasjon samtidig som de spiller. For a kunne arbeide med en subtil relasjon til musikken, har jeg kjent pa et lignende behov: a snevre inn det visuelle perspektivet og fokusere innover mot resonansen av lyden i kroppen og lytte til hvordan musikken jeg tar inn, og erfaringen av egne bevegelser, er i dynamisk dialog med hverandre.

Vanligvis arbeider jeg mer aktivt med rommet, men gjennom onsket om et mer intimt arbeid med musikken, har jeg av og til valgt bort ansvaret for rommet i den performative situasjonen. Det betyr ikke at bevisstheten om bevegelsenes forhold til rommet ikke sanses i utovelsen – kropp og rom er jo uatskillelige. Men radius for min oppmerksomhet er snevrere.

Det er kanskje en personlig begrensning, men likevel interessant, fordi musikerne uttrykker det samme behovet nar de skal kunne arbeide i dyp relasjon med musikken.

Samtlige av danserne har uttalt at de synes det er enklere, eller i hvert fall mer foretrukket, a forholde seg til musikken heller enn til dansen – at de far mer inspirasjon av musikken. Det virker som om det er enklere for dansere a forholde seg til musikk, enn for musikere a forholde seg til dans. Dansere er tradisjonelt sett vant til a forholde seg kontinuerlig til musikk, selv om maten a forholde seg pa, kan ha store forskjeller og intensjoner. Musikere er derimot vant med a ikke matte forholde seg til dans.

Martin Sonderkamp beskriver musikken som en intim partner a arbeide med, at den berorer kroppen toveis: gjennom horselen og som vibrasjoner som treffer kroppen. Jeg kjenner det ogsa slik – som om musikken kommer direkte inn i kroppen.

I mangfoldet av informasjon nar vi improviserer med hele ensemblet, er det nodvendig a gjore noen valg i forhold til hvor fokus skal ligge. Nar prosjektet ogsa som utgangspunkt er definert som utforsking av intermediale motepunkt i improvisasjon, ledes mitt fokus til musikken.

“We (dancers and musicians) enact the same situation and perceive similar sense data but we process different parameters (...) A musician’s perception of the dancer’s actions is often through his eyes; the dancer sees and can hear the musician. Besides these obvious differences, a dancer perceives and acts through one instrument, the body, whereas a musician perceives and acts with two instruments – a body and a musical instrument.” ^[1] (Martin Sonderkamp).

^[1] Martin Sonderkamp, Christopher Williams, "Where You End and I Begin: Cognition and Continuity in Experimental Improvised Music and Dance", Critical Studies in Improvisation, Vol 8, No 2 (2012), s. 5.