"In the darkness I am no longer myself." (Darla Crispin)

Lys endrer totalt opplevelsen av det performative rommet. Lyset opphoyer situasjonen. Det setter en stemning og det private forsvinner. Som en i publikum sa:

"Nar lyset kommer, blir det forestilling – man forventer full pakke."

Lysimprovisator Elisabeth Kjeldahl Nilsson arbeider uten et fast instrumentarium, men rigger til sitt lysimprovisasjons-instrument i forkant. Slik ble en rekke valg og premisser for improvisasjonen og rommet lagt av henne.

Lyset som én av syv medspillere har stor makt. Lyset velger fokus i rommet, setter overordnet stemning og dramaturgi. Lyset emosjonaliserer og dramatiserer settingen. Elisabeths valg kan medfore drastiske konsekvenser for de ovrige impliserte: Skrus lyset av, kan musikken fortsatt hores, mens danserne blir usynlige. Maktfordelingen er ikke noe problem, sa lenge man vet om det og spiller pa lag med det.

Er det mulig for en lysimprovisator a vaere fullstendig pa innsiden av utovelsen? Ved a kunne observere lyset, er lysimprovisatoren ogsa pa utsiden.

Lyset ble en befriende medspiller. Lysets dynamiske bevegelser i rommet lettet pa dansernes ansvar for rommet. Problemstillinger knyttet til a avslutte noe og samtidig vaere tilstede, ble enklere. En kropp i stillstand kan transformeres og beveges av lysets bevegelse eller forandring.

”Det bevegelige lyset er som en 4de danser”, sa Ingunn.

Lyset opphoyer situasjonen, men gjor den ogsa mer hoytidelig.
Siri introduserte begrepet rampemorke.

I rampemorket fikk jeg behov for a bruke stemmen. Vi jobbet med ett av lysets mange parametere: intensitet. Stemmen bygget seg opp som en del av det kroppslige uttrykket i dialog med Lisas og Sidsels stemmer, i en ganske mork scenisk situasjon.