Det er haust.
Eg tar fram boka eg bladde i for ei tid tilbake.
Den av dei mange som skildrar hardingfelespelet i tida før meg.
Den av dei mange som seier korleis det kanskje kan ha vore den gongen då.
Eg stoppar ved kapittelet om førespel.
Det står at førespel på hardingfele var korte preludium som felespelaren anten hadde lært eller dikta sjølv. Det står også at ein på førespelet kunne kjenne att felespelaren lenge før vedkomande kom til syne. Nokre hadde mange førespel, eit til kvar slått på kvart felestille. Eg sukkar som om det er noko eg har mista. Det skal ha vore så mange fleire felestiller før.
Eg les vidare.
Det vanlege var at førespelet var fast utforma. Javel, tenkjer eg. Det var fast utforma. Og så tenkjer eg på kva det vil seie at noko er fast utforma, at det ikkje endrar seg, men er likt seg sjølv frå gong til gong. Og så tenkjer eg attende på førespelet som er likt seg sjølv frå gong til gong og at det ikkje endrar seg, men er det same og at det kanskje var slik dei kjende att felespelaren, ved å spele det same om og om igjen, igjen og igjen. For det vanlege var at førespela var fast utforma.
«Men somtid var dei improviserte småtullar.»
(Alvær & Bjørndal, 1985, s. 106-108)