I stova på Eikås.
Sigmund Eikås: Eg trur ikkje det var så mykje sånn fri improvisasjon på dei gamle spelemennene. Men, dei hadde gjerne ein liten, når dei hadde stemt fela så tok dei ein del sånn, ja, tradisjonelle klangar og eit eller anna løp for å liksom høyre at heile fela klang. Elles, eg trur ikkje det var tenkt som ein del av ein slått altså, men at det var liksom berre for å finne ut at instrumentet lét ordentleg.
Gro Marie Svidal: Eg har eit opptak her.
Sigmund: Ja...men spørsmålet er om det er eit fast system mellom det på ein måte, dette berre gjekk utan at det var gjennomtenkt, utan at frå A til Å altså at det...
Gro Marie: Nokon har laga seg faste melodiar som dei går igjennom kvar gong, som blir likt kvar gong. Og så er det vel variasjonar på det igjen, som er på same måten som når vi spelar slåttar. Andre har gjort ulikt frå gong til gong, alt saman altså, så det er full-improvisert. Det trur eg.
Sigmund: Jaja... [...] Men vi høyrer jo her at dei seier dei skal spele førespel til den og den, og då viser dei tilbake i tid ikkje sant? Og det tyder jo på at dei som då spelte, dei kanskje ikkje hadde eigne førespel.
Gro Marie: Nei, det er nokon som har både sine eigne og som òg speler andre sine. Ja, det har eg funne, men det er få, ja. Så det er jo tydeleg at når opptaket er blitt gjort så er på ein måte praksisen nesten utdøydd, så dei har ikkje bruk for å lage sine eigne. Her er eit førespel som er meir nasjonalromantisk. Det er komponert etter 1900.
[Lyttar til førespelet til Skjoldmøyslaget av Olav Heggland (1908), spelt av Hallvard T. Bjørgum]
Sigmund: Ditta tok jo pålag eit minutt...
Gro Marie: To.
Sigmund: To minutt, ja... Men, altså då har du kome opp i på ein måte, ei slåttelengde, altså eit lydarslått-system, før du speler den slåtten du hadde tenkt. Ja altså, iallfall sett utifrå vår tid då, så er det jo eigentleg meiningslaust med så lange førespel for å sjekke om fela lét. Det blir jo omtrent som ein slått.
Gro Marie: Ja. Men, då tenker eg at dét er heilt ok. Då har førespelet også ein funksjon for at vi berre skal kunne lytte på det...
Sigmund: Ja, ja sjølvfølgeleg.
Gro Marie: ...det å få ein musikalsk opplevelse.
Sigmund: Ja, og då lurer eg på korfor gjere dei det når dei sannsynlegvis skal spele slåttar etterpå?
Gro Marie: Eg tenkjer at førespela kan vere med på å skape variasjonar i f.eks ein konsert, men ein treng ikkje kalle det for førespel, men den måten å tenkje oppbygging på...
Sigmund: Ei innleiing...
Gro Marie: Dette med at dei har kviletonar, og så er det liksom at det landar. Og ein lar seg bruke den gode tida på det, og så kjem det noko nytt, og så landar det igjen, som er noko heilt anna enn det du finn i slåttane. Slåttane går liksom berre, og skal dit. Eg likar den ideen og den tilnærminga til korleis vi kan bruke språket vårt.
Sigmund: Jo, jo det er jo... det skal jo skape ei slags forventning på ein måte.
Gro Marie: Ja, kanskje....
Sigmund: Skal jo det.
Gro Marie: Eg ser moglegheiter til å kunne få fram andre ting gjennom ein sånn måte å spele på, enn i ein slått. På konserten vi hadde i Astrup-tunet så var det mange ting du sa som sette meg i ei stemning som kanskje var annleis enn den stemninga eg opplever at slåttane eg skulle spele har.
Sigmund: Okei?
Gro Marie: Og då, i ein sånn situasjon, ville det for meg vore godt å liksom fått spelt ut den stemninga gjennom f.eks. noko sånt som dette.
Sigmund: Jau, jau...
Gro Marie: Og ikkje nødvendigvis heilt slik fordi at, iblant kan eg oppleve at det blir for tettpakka med ornament. Men litt sånn tenker eg; at det er då eg kan bruke desse her; ta utgangspunkt i førespel og gripe fatt i dei tinga som eg ser er mogleg å få fram, andre ting då enn slåttane.
Sigmund: Jau, jau...
Gro Marie: Og eg synest det er heilt strålande å kunne dra dei ut i tid og lage dei lenger enn eit halvt minutt, og klare å skape interessant førespel, men kanskje ikkje kalle det for førespel, men likevel ikkje tenkje lydarslått, men noko anna igjen.
Sigmund: Ja...
Gro Marie: Så det er det eg no leitar etter.
Sigmund: Men da blir...eg oppfattar det jo som ein lyarslått. [...] Men når du spør kva du kan gjere: Du må jo bygge, viss du vil ha ein inngang på det du kan av det tradisjonelle stoffet ditt. Da har du, det kan du alt om, ikkje sant? Og då kan jo du berre leike med nokre tonar for, men eg trur at det bør vere innafor kva skal eg seie; hardingfele-tradisjonen, både klang-messig og alt, slik at det ikkje blir, kva skal eg seie; eit stilbrot. Men det er jo berre å prøve seg fram...
Gro Marie: Eg ser masse moglegheiter i det her. For meg så gjev det utruleg mange svar på korleis eg kan bruke språket i tilsvarande situasjonar, f.eks. som eit førespel til ein slått.
Sigmund: Men kor mykje av dette som på ein måte er... Om det er likt kvar gong det er jo kul å vite... Men kva tenkte dei det som bruk?
Gro Marie: Da veit ein ikkje nok om [...]. Det er ein meir sånn praktisk måte å forberede instrumentet, eller sjekke at instrumentet er stemt på, sjekke seg sjølv, eller sette seg og publikum eller dei som skal høyre på i ei stemning, eller vere på ein måte klar til slåtten då. Og så er det berre nokre få tilfelle der eg kan ane at det også er mogleg å tenkje at dette er noko som kan stå for seg sjølv, f.eks. denne her som vi nettopp høyrde, som Bjørgum har jobba såpass mykje med at det blir fullverdig på eit vis. Nei altså sannsynlegvis, altså eg tolkar det jo til å få prøve fela, at alt klinger på ein måte. Og ja, før ein begynner på ein, kva skal eg seie, ein ordentleg slått...
Sigmund: Ja ja... og alt byggjer jo på tradisjonelt spel då, sjøl om [Olav] Heggeland gjekk høgt opp i posisjon. Men det gjorde han jo. Han spelte vel fleire som gjekk i posisjon.
Gro Marie: Men han var sannsynlegvis farga ut av den tida, og konsertering og nasjonalromantikk og klassisk innflytelse og sånn som mange...
Sigmund: Jo jo... Sjur Helgeland og, og... Nei eg veit ikkje, eg tru trur det var for å teste fela like mykje for sin eigen del, utan at eg kan vete da noko....Men hadde dei same førespel altså? Var det til alle slåttane dei brukte det? Viss du tenkjer i ein scenesamanheng, ein gong, eller hadde dei eit førespel til kvart slått dei spelte?
Gro Marie: Det variera. Etter som [Arne] Bjørndal skriv så er det forskjell frå spelmann til spelmann om ein hadde mange eller om ein berre hadde eitt.
Sigmund: Ja...
Gro Marie: Det er ikkje veldig viktig for meg å komme fram til eit svar på korleis dette kan ha vore, for det trur eg ikkje går an. Det er så masse informasjon her som vi manglar, så vi får ikkje eit rett bilde på kva og korleis det har vore. Men eg trur det har vore meir vanleg før.
Sigmund: Jo, det er godt mulig, men det var vel individuelt vil eg tru då òg, frå spelemann til spelemann kor mykje dei brukte det, og kor ofte dei brukte det. Altså på ein måte verkar det jo rart viss dei brukte det til kvart slått, på ein måte, utan at det, utan at eg veit. Men at dei kunne bruke det. Altså, når eg har vore på ei scene så testar eg av og til fela for at det, ikkje sant, at det stemmer. Sånne ting. Og så har du gjort dét, på ein måte. Men, ein del av dei var jo så lange veit du, at det blir jo på lag ein slått.
Gro Marie: Og det synest eg er spennande.
Sigmund: Jo, jo. Sjølvfølgeleg, men då, då ser du jo det meir som ein slått. Nokon var jo meir sånn lydarslått-aktig. Sånn som den som tok to minutt, ikkje sant? Ja, det er jo ein lang slått det... Du kunne spela to gonger gjennom... Nei ditta... Eg har ikkje noko godt svar eller noko sikkert svar på...
Gro Marie: Nei, men har du nokon gong høyrt, eller opplevd felespelarar spele slik?
Sigmund: Nei, det har eg ikkje. Det var nok gått ut av bruk. Det einaste eg har høyrt dei gjer, det ja det er [syng: ty du lulla du du rundetam] eit eller anna sånt, slik ikkje sant? For å sjekka at fela let. Og det er jo når du sit i ein sal og høyrer, eller folk er på scena, og det er jo like mykje for den som sit på scena, og korleis lete det her på scena, og sånt òg altså.
Gro Marie: Ja, men du brukar det jo sjølv, sånne tak, sant?
Sigmund: Ja...