Sidsel Endresen1 er ein verdsett pedagog som har utvikla metodar og tankesett, bygd på eigen erfaring, til bruk i improvisasjon. I utforskingane mine kjende eg behov for eit ytre blikk, nokon å få tilbakemelding frå. Sidsel ser på improvisasjon som ein kompositorisk aktivitet. (S. Endresen, personleg kommunikasjon, 01. februar 2024). Det samsvarar med min eigen måte å tenkje materiale og samansetjing. Eg kontakta Sidsel for å få kyndig rettleiing i min eigen prosess.
Eg opna med å spele eit improvisert strekk for Sidsel.
Sidsel: Jeg tenker at gjentagelser er gode ting. Det danner seg noen mønster. Og det at man kan gå tilbake til noe man har spilt tidligere fordi sammenhengen da er en annen. Da vil du også spille det annerledes fordi konteksten er en annen. Da vil det ha en annen betydning og en annen dramaturgisk virkning.
Gro Marie: Ja, mmm.
Sidsel: Og det her med å tynne ut. Det [hardingfela] er et ufattelig rikt instrument. Det er jo helt vidunderlig. Altså, når det er så blown, når alle strengene er i vibrasjon, så, fader altså. Det er jo så mektig. Og det er jo så vidunderlig det òg. Men så er det et poeng å kunne tynne ut da. Men det gjør du jo tidvis aldeles fabelaktig. Snakk om reduksjon av et instrument, ja, som gir mening. Det man kunne kanskje sett litt på det er jo disse overgangene mellom områder; om de alltid morph’er, eller om du kan sjekke ut å jobbe med brudd.
Gro Marie: Ja.
Sidsel: Å avslutte noe og så starte i et helt annet gir.
Gro Marie: Det du gjev meg eit råd om no, det er moglegheita til å tenkje at eit brot ikkje nødvendigvis må [...] kome rett på, men at ein kan legge inn ein slags avstand mellom det du har jobba med og det nye.
Sidsel: Definitivt
Gro Marie: For eg trur nok eg har brent meg litt på at når eg har tenkt brot så må det kome liksom, poff.
Sidsel: Ja, det er mange slags brudd. [...] Men, jeg tenker på dette med luft og pust. Vi snakka om det i sta.
Gro Marie: Ja.
Sidsel: Pauser er kompositoriske element. Det er jo noe å gå inn i. Et vanlig problem er det at når man begynner å jobbe med pauser og ha luft mellom ting, det er at de første rundene man gjør det, så er det liksom veldig estetisert. Litt sånn tenkte pauser, da.
Gro Marie: Ja.
Sidsel: Så jeg ville heller prøvd å få et forhold til disse pausene som en muskulær ting. Eventuelt altså som...
Gro Marie: Muskulær ting?
Sidsel: Med muskulært fokus mener jeg at det rent fysiske og muskulære ved spillingen din får lov til å bestemme litt. Altså at når du slipper buen, la det bli pausen da, før du setter den på igjen. For det er ganske kontinuerlig aktivitet hos deg, og det tenker jeg også er strålende. Det må du bare holde på med. Og de morphingene dine inn i andre områder, og inn i rein friksjon, det er skit fint.
Gro Marie: Takk skal du ha.
Sidsel: Men jeg ville jobba med, altså bare hatt noen runder med meg selv med det her med pauser og ikke-kontinuerlig aktivitet. Og prøve å få det til å kjennes ut som at alt henger på den samme strengen. [...] Og da ville jeg brukt de rent fysiske/muskulære nødvendighetene av å pause ut/puste ut. For eksempel når du har dratt buen til...
Gro Marie: Ytterpunktene?
Sidsel: Nettopp. Alle ytterpunktene. Det kan gi det en naturlig pust. En naturlig pause. At du utnytter det her med pauser på en måte som innganger til noe, og når du har dratt buen til ytterpunktet, og så la det bli en nødvendig pause istedenfor å «komponere» inn pauser. Det ville jeg hatt en runde med. Hva slags form blir det på tingene dine da? De pausene da, er jo samtidig naturlige brudd-steder. Man kan skifte gir da. Et nytt startpunkt.
Sidsel: Det er ekstremt spenningsskapende. Men hvor går man derfra? [...] Går det ut i en stillhet, eller i et ekko av noe? Hvor går du derfra? Hva tenker du selv? Hva er første impuls, da?
Gro Marie: Eg trur eg ville tatt noko som var kontrasterande. Noko raskt.
Sidsel: Mmm. Kan vi bare sjekke det?
Sidsel: Så er det liksom sånne ting som å undersøke overganger mellom områder.
Gro Marie: Ja. Der er nok tendensen at det alltid sklir over i kvarandre.
Sidsel: At du morpher?
Gro Marie: Ja.
Sidsel: Og det funker jo. Men jeg tenker det er fint å opparbeide seg litt flere alternative overgangs-løsninger. Hva kan det være, liksom? Du endrer jo. Over et såpass strekk som du spilte nå så er det jo overganger tempomessig og pulsmessig. Endringer av tonalt senter osv. Hvor mye er det av det, tenker du?
Gro Marie: I det melodiske, tydeleg melodiske som var i start og slutt, så var dei veldig like. Men eg har tenkt at...
Sidsel: Og det kan de godt være, vel og merke...
Gro Marie: Eg tenkjer at viss eg skulle spele eit langt strekk, som berre var melodisk, tenk ti minuttar då...
Sidsel: Ja...
Gro Marie: Då ville eg lagt inn skeiv tonalitet som ei fargelegging, som ein variasjon, som får øyre litt sånn «hoiii».
Sidsel: Ja, og så tenk litt sånn; vi snakker register-områder også. Og da snakker vi jo samtidig om frekvensområder, ikke sant? Du kunne for eksempel forske på hvor lenge kan du holde på i det dype uten at du forløser det i et høyere register.
Gro Marie: Ja, sånn ja.
Sidsel: Ja, at du skaper en type spenning hvor du holder på bare i det dype. Hvordan ville du gjort det?
Gro Marie: Ja, ikkje sant. Hm, hm...
Sidsel: Jeg synes det er utrolig fint.
Gro Marie: Ja.
Sidsel: Jeg tenker at det er noe med å utforske, å lage stramme, konkrete rammer og områder, og så utforske det området uten at man forløser det, eller skal videre oppover i registrene. Og ha melodi, melodiske, kromatiske ting som skal forløses. Man forløser veldig ofte oppover. Men hva hvis man holder seg der. Hvilke muligheter fins i det valgte området? Du får «ikke lov» til å gå ut av ramme-premissene, og da må du gå dypere inn. Det er veldig fruktbart å jobbe med forbuds-skilt.