Tryllespel -å utforske, spore av frå og spinne vidare på det improviserte førespelet på hardingfele

Gro Marie Svidal

(NO) "Tryllespel – å utforske, spore av frå og spinne vidare på det improviserte førespelet på hardingfele" er eit doktorgradsprosjekt i kunstnarleg utviklingsarbeid, innan norsk folkemusikk, gjennomført ved Norges Musikkhøgskole i perioden 2021-2025. I prosessen som har utfalda seg gjennom prosjektet, har hardingfelespelar Gro Marie Svidal fletta saman element frå sin eigen hardingfeletradisjon med idear henta frå møter med utøvarar og komponistar i andre tradisjonar. Med improvisasjon som metode, har ho søkt etter å skape musikk med ein folkemusikalsk individualitet og ein personleg identitet. Nøkkelen har vore å ta utgangspunkt i førespela på hardingfele. (EN) "Tryllespel - To explore and remodel the Hardanger fiddle music’s improvised preludes" is an artistic research project, situated in the Norwegian folk music field, and carried out at the Norwegian Academy of Music from 2021 to 2025. During the process unfolded through the project, Hardanger fiddle player Gro Marie Svidal has combined elements from her own Hardanger fiddle tradition with ideas gained from meetings and collaborations with a selection of performers and composers from other traditions. Using improvisation as a method, she has searched for making music with a folk-musical individuality and a personal identity. The key has been to start from the Hardanger fiddle music’s preludes. The exposition is written in Norwegian.

Høyrer du den understrengen der?

***

Min eigen musikk møter meg.
Den breier seg ut i lange linjer. Insisterer. Dreg meg innover.
Den opnar øyrene mine. Lukkar auga.
Vi dreg langt. Innover og innover til eg brått merkar at det er utover.
Utover og inn i ei ny verd.

I den nye verda får kontrastane spelerom. Det stille, pustande , susande, møter det ru, ruglete, rå. Flater møter piggar. Stort møter lite.

I den nye verda får idear vere få. Områder bli utforska.
I den nye verda møter det ubudde og spontane, det medvite og kjente.
I den nye verda er eg open, men provoserer samstundes meg sjølv.

I den nye verda får musikken bruke tid. I blant på kanten av kva eg klarer lytte på. I blant mediterande, avspent. Den krev at eg lyttar djupt. Vil ha fokus.

Pause er der
nesten.
Overgangane glidande.

I den nye verda kjenner eg att den gamle. I lydane som kjem til syne, ser eg spor av slåtten som alltid skal fram. Eg ser tanken om motivet som slynger seg framover slik råka finn vegen gjennom landskapet. Eg ser søkinga i førespela innover i instrumentet.

Det som insisterer, dveler samstundes som det skal framover. Repeterer utan å repetere. Repeterer meir enn å repetere. Manar. Det er repetisjonar i variasjonane.

I den nye verda går det opp for meg at eg seier: «Høyr! Høyrer du den understrengen der? Der! Var den ikkje fin? Og høyr! Høyr på denne overtonen. Den svevar. Lyst der oppe svevar den. Høyrer du den også? Er det ikkje fint?»

***

← →

Tip

Tip