Å tynne ut

I samspel erfarte eg det melodibasterte materiale mitt svært tettpakka med informasjon, og i solospelet leita eg etter materiale til bruk i lange improvisasjonar som kunne bidra til variasjon og utvikling. Eg byrja sjå på slåttemotivet med nye auge. Eg skilde ut særtrekka, nokre av bestanddelane i slåttemotivet, som eg deretter kunne nytte som ein eigen del i ein improvisasjon.

 

Eg delte slåttemotivet inn i ornament, ristetak, dobbeltgrep (harmoniske intervall), og rørleg intonasjon.   

 

Ornamentet kan eg nytte på  ulike måtar. Eg kan variere talet slag i ornamentet, eg kan flytte det rundt mellom tonar, eller nytte det som utsmykking på enkelttonar.

 

Ristetak kan flyttast rundt på ulike stadar av instrumentet, ha fallande eller stigande karakter, ulik rytme, ulikt tempo, gjennomførast på ein, to eller tre tonar.

 

Dobbeltgrep  likar eg å nytte slik dei førekjem i tradisjonelle førespel; tilsynelatande vilkårleg utan spesiell rekkefølgje, plassert delvis som mønster kring på instrumentet. Ofte vel eg intervall som på ein eller annan måte kan representere fargane i felestillet.

 

Rørleg intonasjon kan eg nytte i melodisk materiale der det er tettare mellom tonane. Det vert som ein liten ekstra nyanse, i blant nesten usynleg til stades.

 

I øvingsopptaket under nyttar eg først eit strekk der eg jobbar med ornament, så eit strekk med ristetak, så eit strekk med dobbeltgrep og til slutt eit forsøk på rørleg intonasjon.